– Barns tegneutvikling starter lenge før hodefotingen, forteller Nina Scott Frisch. Hun har doktorgrad i tegnedidaktikk og lang erfaring med formingsfaget for førskoletrinnet.

Les også: Slik blir tegning gøy!

– Tidligere ble barns tidlige tegninger avskrevet som rabbel. Slik er det ikke i dag, forklarer hun:

– Biologien og motorisk utvikling setter selvfølgelig grenser for hva barna greier å formidle til verden. Det gjør at motivene ikke er like lett å fange opp for oss voksne. Likevel tror man at barn oppfatter mye mer enn det de evner å uttrykke og at de fra startstreken ønsker å kommunisere, delta og skape mening, fortsetter Frisch.

– Selve hodefotingen, mennesket med hode, ansikt, armer og bein er en markør i utviklingen. Det vi skal være klar over er at den kanskje har vært motiv for barnet lenge når den trer synlig fram for oss voksne. Vi har bare ikke oppdaget den. Barnet har jobbet med skribling og fått mer og mer kontroll på bevegelsene sine når den sluttede sirkelen, og senere hodefotingen, dukker opp. Når det skjer, ligger stor erkjennelse til grunn: Hodefotingen vitner om barns tallforståelse og opplevelse av rom. Mennesket plasseres riktig vei på arket, med korrekt antall kroppsdeler, øyne og munn, forteller Frisch.

Les også: Det er ikke bare kruseduller

Mye forskning
Forskerne Victor Lowenfeld og W. Lambert Brittain ga i 1947 ut boka ”Creative and Mental Growth”. Mye av deres forskning brukes den dag i dag. De mente blant annet at barn har en medfødt evne til å uttrykke seg i bilder. Får barna skape fritt, vil det føre til utvikling på flere plan, både følelsesmessig, intellektuelt, fysisk, sosialt, estetisk og skapende. Derimot er man langt på vei gått bort fra Lowenfelds måte å brekke barns tegneutvikling inn i stadier, der  ”normaltegneutvikling”  er knyttet til alder.

– Lowenfeld plasserte i sin forskning 2-4-åringer i  ”rablestadiet”. Nå begynner barn ofte i barnehage i ung alder, de lærer av andre barn. Utviklingen går raskere, samtidig som vi i tråd med nyere forskning er mer opptatt av å finne mening i det barna tegner fra helt ung alder, forklarer Frisch.

Hun får støtte fra Fie von Krogh, kunstner og førsteamanuensis ved førskoleutdanningen ved UiS:

– Viktige, viktige ting skjer på veien mot hodefotingen. Ofte blir de oversett, dessverre. For det ser jo bare ut som rabbel. Denne delen av utviklingen har igjen mange stadier i seg. Hvis foreldre tar vare på tegningene over en periode vil de kunne se hvordan strekene endrer seg, blir mer kontrollerte, antar nye former. Det blir tydelig hvordan barnet mer og bestemmer hvor strekene skal være, forteller von Krogh.

– Det er gjort endel forskning på toddlerstadiet de senere åra. Det forskeren John Matthews sier om barns vilje til å skape mening fra starten av, er viktig. Med tanke på det som gjelder tegning er det viktig å få fram at dette er som et eget språk for barna. Det er en viktig måte å uttrykke seg på, noe som også gjør tegningen til et sentralt redskap i det å være et harmonisk menneske, forteller Frisch.

Les også: Slik tar du vare på barnets kunst

Når kommer hodefotingen?
– Det er vanskelig å tidfeste når hodefotingen begynner å dukke opp, mener Fie von Krogh. For enkelte vil det kanskje være noe som blir et yndet motiv over lengre tid. Andre barn lager kanskje bare én tegning med dette motivet, før det går løs på andre uttrykk. Her vil barn vært veldig forskjellige, og det meste er innenfor normalen, forsikrer hun.

– Vi kan sette hodefotingen i sammenheng med barns inntreden i den egosentriske verden. Her befinner barn seg fra rundt 2 til 3-årsalderen, uten å tidfeste det mer enn det. Det egosentriske synet gir barnet en opplevelse av å være et selvstendig menneske, samtidig som det tror at alle opplever og erfarer situasjoner og hendelser på samme måte som seg selv. Barnet forklarer hendelser– både positive og negative– til noe de selv har gjort. De er aktører i verden. Hodefotingen er ofte et bilde av barnet selv, forteller von Krogh.

Les også: Lek med språket!

Tegning er språk
– Gjennom å tegne lærer vi å kommunisere ved hjelp av tegn. Dette har mennesket gjort fra tidenes morgen. Vi lever i en rik symbolverden, som barn tidlig tar del i. Ved selv å tegne, blir barn produsenter av symboler, ikke bare mottakere, framholder Frisch.

– Samtidig som barnet utvikler begreper og muntlig språk, utvikles barnets måte å tegne på. Hodefotingen er en sluttet form som trer fram på arket. Helhets- og utskillingsprosessen er også i tråd med det vi vet om begrepslæring hos barn. Så lenge barnet bare bruker et ord for dyr, for eksempel pus, er alle dyr– i alle fall med fire ben– en pus. Barnet generaliserer. Etter hvert som barnet begynner å kjenne ord for forskjellige dyr, skiller de hvert av dem ut fra den store massen av dyr – barnet differensierer, sier Frisch.

Generalisering og differensiering skjer også i tegneprosessen hos barn. På menneskefiguren blir hele tiden flere og flere ting skilt ut. Etter hvert blir firkanter kombinert til å lage kropp, armer blir synlige, fingre og føtter– til og med øyevipper, knapper og hårklemmer blir synlige.

– For barna er tegningen en fortelling i seg selv. Ofte kan vi høre hvordan barnet prater, gjerne synger, samtidig som det tegner. Og når fortellingen er slutt, er tegningen ferdig også. Som voksen er den beste måten å oppmuntre barnet til tegning å lytte. Høre hva barnet forteller om det som skjer på papiret. Mange ganger opplever vi å bli presentert for en ferdig tegning der det er vanskelig å se hva motivene er. Ved å være tilstede mens aktiviteten foregår, stille spørsmål underveis, får barnet en opplevelse av å bli forstått. Det er den beste oppmuntringen som finnes, avslører Frisch.

Tips til hvordan tegnestunden blir best mulig finner du her.

Kilder: ”Drawing and painting, children and visual presentation”, John Matthews, 2003, ”Kunst og håndverk- hva og hvorfor”, Haabesland og Vavik, 2000, ”Når øyet styrer hånden: Om mestringsprosesser i barnehagen”, Nina Scott Frisch, FORMakademisk nr.1, 2008