Hei Jesper

Jeg skulle så gjerne hatt litt råd/svar ang min egen oppførsel. Her i huset har vi en liten gutt, min lille prins på straks 1 år! Han er det beste som har hendt meg, men han blir mer og mer umulig...

Han har siden han var 5 mnd vært veldig hardhendt mot andre babyer, dette har bare utviklet seg videre (selv om vi har prøvd å vise han at han skal være god mot andre), nå er det gått så lang at han går direkte til angrep på andre, slår, biter, klorer og kniper. Jeg har sagt NEI, og tatt han vekk gang på gang, men det virker ikke som han tar det til seg.

I det siste har han uttrykt denne oppførselen ovenfor meg og. Hvis han gjør ting han ikke har lov til slår han til meg i fjeset. Innimellom kan det også hende at han kryper bort til meg og bare biter til meg i foten. Hva er det med min lille gutt? Ingen jeg kjenner har sett en liten gutt ha så masse sinne inni seg før. Han kan bli skikkelig, skikkelig sur.

Han er nylig begynt å barnehage, han oppførte seg frekt før barnehagestart, men det er helt klart at frekheten er bitt ennå mer tydelig etter barenehagestart. Men om det er pga barnehagen eller kun at han har vokst seg ennå frekkere vet jeg ikke. Han er frekk og helt umulig, skifte bleie eller kle på han får jeg ikke lov til, han vrir seg vekk, skriker og slår, spenner rundt med beina og nekter å ligge i ro (dette har faktisk blitt ennå verre etter barnehagestart), virker som han synes det er ubehagelig å måtte ligge der, så jeg sitter igjen med en følelse på hva de egentlig gjør med han i barnehagen under bleieskift siden han nå ikke liker at jeg vasker han eller lignende.

Uansett, det jeg lurer på er at pga hans umulige oppførsel, spesielt under bleieskift, blir jeg så sint på han. Av og til hender det at jeg faktisk skriker ut at han må ligge i ro, jeg må holde hard i han, så jeg får en følelse av at det jeg gjør ikke er bra. Både holde hardt i han og kjefte. De gangene jeg har kjeftet ser jeg at han blir tydelig redd, og jeg får så dårlig samvittighet og føler meg som en skikkelig stygg mamma. Kan min frustrasjon og sinne utvikle at min lille gutt blir frekkere og frekkere?

Jeg har aldri tidligere vært en person som plutselig mister fattningen og klikker, men nå har jeg blitt det. Kanksje det er fordi jeg er så sliten? Kanskje jeg ikke har energi til å takle alle de kravstore fasene en liten gutt må igjennom? Jeg har et enormt underskudd av søvn, lillegutten har aldri vært særlig glad i å sove, heldigvis har det bedret seg nå. Pappaen jobber lange dager og er oftes ikke hjemme før lillegutt har lagt seg. Så jeg er alene med han vær kveld og må takle dette hver eneste dag alene. Han sutrer og skriker og vil jeg skal bære han hele dagen fra jeg har hentet han i barnehagen til han legger seg.

Er det min egen oppførsel som skaper dette marerittet? Vil så gjerne komme oss ut fra det, jeg vil ikke være en mamma som skriker til den lille babyen. Synes det er skremmende at jeg klarer å gjøre det i det hele tatt! Kan jeg gjøre gutten min utrygg med å oppføre meg sånn? Mange spørsmål, vanskelig å få alt ned på papiret, men håper du skjønner litt av hva jeg vil fram til! Takker for svar!