Belønning som oppdragelsesmetode har for ikke lenge siden erobret det norske markedet og anvendes både hjemme, i barnehage og på skoler rundt omkring i hele landet. "Pals" heter en metode, og andre har fulgt etter. Det reiser spørsmålet om det i det hele tatt er bra med belønning.

Hvilke grenser har du?

To typer belønning
For å svare på dette må vi skille mellom belønning som gis etter prestasjoner – på skolen, i idrettshallen, på danseskolen eller fotballbanen. Eller om det gis for en ønsket atferd – det vil si når barnet oppfører seg "pent" ifølge de voksnes normer og ambisjoner. 

Det første har vi en gammel tradisjon for og det har aldri skadet noe barn eller relasjoner mellom barn og voksne. I skolen skapte det en viss konkurranse mellom elevene, men ikke noe alvorlig.

Det andre – å styre og kontrollere barns atferd ved hjelp av belønning – er etter min mening maktmisbruk. Hvis det ikke er det, kan det bare unnskyldes med et svært gammeldags barnesyn som mener at barn oppfører seg "stygt" med vilje og for å plage de voksne. Denne teorien har hjerneforskere lagt død for mer enn tjue år siden.

Problemene med belønning
Problemet med denne metoden er, som med så mange atferdsregulerende metoder, at de faktisk ofte virker. Dette gjelder spesielt for barn i alderen 1-5 år, men ofte kun kortvarig. Etter en stund gjennomskuer barna metoden og reagerer enten ved å ignorere systemet, eller ved å kreve stadig større belønning.

Når grensesettingen ikke fungerer

Et annet problem er at metoden logisk sett krever at man også anvender straff – når belønningen slutter å virke. Men dette kommer ikke fram i de offisielle versjonene. Mange foreldre ser det derimot som den eneste muligheten, og dermed er vi tilbake til det gamle "pisk eller gulrot" systemet.

Det virkelige problemet er imidlertid et helt annet. Det er det skjulte budskapet i belønningen som sier "Jeg har ikke tillit til at du vil oppføre det ordentlig hvis jeg ikke belønner deg". Det er altså en erklæring av mistillit til barnet mer enn veldokumentert evne og vilje til å tilpasse seg eller til å samarbeide, som jeg kaller det. Denne mangelen på tillit fra de voksnes side, setter ofte dype eksistensielle spor i barnets utvikling, spesielt når det gjelder selvbilde og selvfølelse. Metoden er altså farligere jo bedre og lengre den "virker".

Viktig å kunne si "nei"

Ikke utviklet for barnas beste
Det er også sånn at belønningsmetodene ikke er oppfunnet for å fremme barns trivsel og utvikling. De er uttenkt som en slags nødverge for rådville og hjelpeløse voksne, som gjennom metodene får en slags sikkerhet over egen atferd.

Les flere artikler om grensesetting

Jeg har et gammelt og vel gjennomprøvd prinsipp når det gjelder den slags: hvis det fungerer i samspillet mellom voksne, så fungerer det også mellom voksne og barn. Enhver kvinne eller mann som forsøker å regulere sin partner eller sine venners atferd ved hjelp av belønning vil veldig fort oppleve at de blir latterliggjort.