I snart 20 år har overbeskyttelsen tatt overhånd. Ønsket om å fjerne alt farlig for barna våre har utviklet seg parallelt med den holdningen vi nå har til livet, døden tap og smerte rynker, aldring og appelsinhud. De burde ikke finnes! Noen må gjøre noe! I samme tidsrom har økonomien gitt oss råd til å følge dette håpløse idealet i store deler av den vestlige verden.

Les også: Er det lov å bli skikkelig sint på barnet?

USA er verstingen
Men vi i Norden er langt fra de verste. Ledende privateide barnehager (1-5 år) i Palo Alto i Nord-California innførte for kort tid siden en regel om at barn som biter andre barn mer enn én gang blir bortvist fra barnehagen – for alltid! I samme område risikerer du som forelder å bli saksøkt av andre foreldre om ettåringen din kaster sand opp i luften og et annet barn dermed får sand i øynene. Konsekvensen er at alle barna er på lekeplassen, men ingen leker med hverandre.

Spør vi norske pedagoger hvorfor de går med på disse tendensene, forklarer de det med at det er ”det foreldrene vil”. Det hører også med til saken at mange av medarbeiderne naturligvis selv er småbarnsforeldre og derfor selv har denne tendensen til overbeskyttelse. Ett av flere problemer er at denne holdningen utelukkende er holdningsbasert. Den mangler ethvert saklig grunnlag når det handler om hva som er bra og dårlig for barns personlige utvikling, og ikke minst hvordan barn utvikler kulturell og intellektuell kompetanse.

Les også: Hvis du ikke er snill...

Her er noen kjensgjerninger:
Barn lærer på samme måte som forskere: de fremsetter en teori, etterprøver den eksperimentelt og lærer av erfaringene. Alle foreldre i hele verden kjenner seg igjen i følgende scenario: en liten stund før barna klarer å gå selv, ”forelsker” de seg i stoler. Det kryper bort til nærmeste stol og prøver å komme seg opp og sitte på den. Den første tiden mislykkes de i forsøkene sine og faller ned og slår seg. Hvis man ikke forstyrrer dem, er frustrasjonen kortvarig og de prøver igjen eller gir seg for i dag. I løpet av et par uker mestrer barnet kunsten å klatre opp på stolen.

Men det er ikke det eneste den lille har lært. Underveis har han også lært mye om sine egne begrensninger, om å takle frustrasjon og fiasko og at det er mulig å lære seg noe om man virkelig vil. Alt sammen er uunnværlige erfaringer, som foreldre senere kan bruke uendelig med energi på å belære skolebarnet om når han gir for fort opp. Det er nettopp mangelen på disse ferdighetene og erfaringene som skolens lærere stadig ser tydeligere hos skolebarn.

Det er altså en dårlig idé å styrte bort til ettåringen som prøver å reise seg i et forsøk på å beskytte ham mot å slå seg, bli lei eller frustrert. Sitt rolig og gi barnet et sympatisk blikk. Mer trenger du ikke å gjøre for å være omsorgsfull. Eller sagt litt mer brutalt: griper du inn, kan man sette spørsmålstegn ved kvaliteten av din omsorg.

Les også: - Jeg vil ha alt! - barn og interessekonflikter

Blir små tyranner?
Barn som ikke får lov til å være frustrerte (en cocktail av sinne, sorg og skapende energi) utvikler ikke empati. Dette var det hjerneforskere som kom fram til for cirka ti år siden etter å ha undersøkt såkalte ”curlingbarn”. Disse tilsynelatende veltilpassede og glade barna som utviklet seg til uutholdelige tyranner i to-og-et-halvt-års-alderen.

Det er med andre ord ikke foreldrenes jobb å beskytte sine barn mot livets opp- og nedturer, mot fall og smerte eller mot nederlag og utestenging. Foreldrenes jobb er å stå på sidelinjen og lære barna hvordan de best kan forholde seg til disse tingene, bearbeide sorgen og smerten og komme videre i dette uendelig interessante og farlige livet. Da lærer de det de skal lære og i tillegg utvikles deres livskompetanse – den kompetansen som stadig flere barn i 15-20-årsalderen mangler.

Det fins et godt spørsmål som kan hjelpe til å rydde opp i all denne overflødige omsorgen og forsiktigheten. Det er et spørsmål som foreldre kan stille til seg selv, som bare de selv kan svare ærlig på: ”Hvem er det jeg beskytter, og mot hva?” Jo flere som svarer ærlig på dette spørsmålet, jo færre overbeskyttede og forsømte barn vil vi få i neste generasjon.