Når man har vært i kontakt med foreldre gjennom så mange år som jeg etter hvert har, er det interessant å se hvordan visse temaer nesten kommer på moten. Inntil for et par år siden hørte jeg sjelden foreldre problematisere søskens innbyrdes maktkamper og konflikter, og nå skjer det nesten hver dag. Enten så smitter det, eller så er det blitt et vanlig krav om harmoni som gjør seg gjeldende. Eller er det kanskje sånn at aggressivitet hos barn er i ferd med å bli til et tabu på samme måte som seksualitet var det for hundre år siden.

Her er noen fakta du kan speile din egen familie i:

Det fins søskenforhold som stort sett alltid er harmoniske, men det dreier seg om maks ett av ti, og særlig der det er stor aldersforskjell mellom barna (mer enn 5 år).

Les også: Viktig å kunne si "nei"

Når man har to eller flere barn, og spesielt om det er gutter, må de etablere og reetablere sitt indre hierarki hver dag, og ofte flere ganger om dagen. Spesielt mødre misliker hierarkier, men det får dem ikke til å forsvinne!

Når to eller flere mennesker er i samme rom, oppstår det i løpet av kort tid konflikter, som bare betyr at de har forskjellige ønsker, behov og mål. Det tar som regel 10-12 år for barn å lære hvordan man prioriterer sine konflikter, og hvordan man løser dem uten åpen kamp.

Jo mer foreldrene blander seg inn i barnas konflikter, jo lenger tid tar det dem å lære å ta ansvar for dem selv.

Desto flere konflikter søsken får mulighet til å oppleve, jo sterkere og tettere blir deres reasjon som store og voksne. Det gjør dem også mer kompetente partnere og foreldre.

Søsken kjemper om og for mange interesser. En av de viktigste er foreldrenes tid og oppmerksomhet. Og de fleste barn under 8-9 år er umettelige. Jo bedre foreldrene er til å ta vare på seg selv og sine personlige grenser, jo roligere blir barna. Desto mer foreldrene forsøker å imøtekomme barnas krav og å fordele alt likt, jo verre blir det, fordi det alltid blir sånn at den som roper høyest, er den som får oppmerksomheten.

Les også: Hvem er du i søskenflokken?

Antallet konflikter i en familie er stabilt, og jo mindre tid man tilbringer sammen, jo større blir konfliktfrekvensen.

I tillegg til de nødvendige konfliktene søsken imellom, fins det også noen som egentlig skyldes foreldrenes (åpne eller skjulte) innbyrdes konflikter.

Hvordan håndtere konfliktene?
Foreldrenes toleranse overfor konflikter handler ikke alltid bare om deres personlighet og generelle innstilling til livet. Den kan også påvirkes av hvor mange kvadratmeter man bor på, og hvor lytt det er inn til naboen. Det kan være mulig å holde konfliktnivået nede, men da må man være streng til det urettferdige, og antallet konflikter i familien forblir det samme.

All innblanding i barns konflikter som skjer på et moralsk grunnlag (og i en moraliserende tone) skaper på lang sikt flere konflikter enn den løser eller forhindrer. Den beste måten å blande seg er å henvende seg til den som er mest opphisset og spørre: ”Hva er det du ønsker?” Når barnet har svart, sier du: ”Ok, spør ham om du kan få det”. Hvis svaret er ”ja” er konflikten løst, og hvis svaret er ”nei” er det en kjensgjerning som den andre må finne ut av og leve med (og det kan som kjent ta tid – også for voksne).

Les også: Hvorfor belønning ikke virker

Hvis man ikke holder ut konfliktene, så gå ut en tur eller send barna ut av huset. Begge deler er bedre enn å bli en ny deltaker i konflikten, men dessverre ikke alltid mulig. Alternativet – som ingen tar skade av (!) er å rope ”SLUTT!” av full kraft, og gjerne sånn at vinduene dirrer, men da må det komme helt fra magen av og være ektefølt.

Hva med slåssing?
Ja, men skal man ikke gripe inn når den store slår den lille? Jo, det kan man godt, men det nytter ikke å kritisere den store eller appellere til at han er eldst og derfor burde være den mest fornuftige. Ni av ti ganger skyldes konflikten at den lille trør over den stores grenser, og derfor skal man hjelpe ham med å tydeliggjøre sine personlige grenser. Men pass på! Dette hjelper bare hvis foreldrene stort sett respekterer hverandres og barnas personlige grenser. Hvis ikke er de ikke troverdige.

Jeg jobbet en periode i USA med grupper av voksne søsken som ønsket å forbedre deres innbyrdes forhold. Veldig ofte hørte vi de yngste klage over at foreldrene hadde overbeskyttet dem og på den måten forhindre at forholdet kunne utvikle seg naturlig. En god påminnelse om at det fins to typer varme mellom mennesker: smeltevarme og friksjonsvarme. Begge er like varme og like nødvendige i alle kjærlighetsforhold.