Hva gjør du når barn gir uttrykk for at de ikke har det bra? – Tror du barnet lider av omsorgssvikt skal og må du kontakte barnevernet, sier helsesøster Elin Asbjørnsen.

Har du noen gang møtt barn som har gitt deg en vond magefølelse? At noe ikke stemmer? At ett eller annet som du kanskje ikke klarte å sette fingeren på gjorde deg bekymret? Helsesøster Elin Asbjørnsen sier at de fleste av oss vil oppleve dette på et tidspunkt. Da er det godt å vite hvordan man kan ta tak i situasjonen, og hjelpe barnet.

Eksempler på omsorgssvikt:
  • Barnets fysiske behov blir ikke tilfredsstillende møtt
  • Barnet får ikke nok/riktig næring
  • Barnet har manglende hygiene
  • Barnet er grovt understimulert
  • Barnet er likegyldig
  • Barnet nedvurderer seg selv/opplever seg nedvurdert
  • Barnet blir latterliggjort
  • Barnet opplever trusler om straff
  • Barnet opplever vold
  • Barnet opplever seksuelle overgrep

Kilde: Barnevernet

– Ikke alle barn får den omsorgen de trenger. Det kan være ulike årsaker til det, for eksempel psykisk syke foreldre, rusmisbruk, at en av foreldrene har en alvorlig sykdom eller tilfeller av vold eller overgrep i familien, sier helsesøster Asbjørnsen.

Les også:

En treåring helt alene

Griper du inn mot foreldre på fylla?

Kommentar: Korfor anmelde eg ikkje?

Grip fatt i de små ledetrådene
Barn som lever i dårlige omsorgssituasjoner er ofte svært lojale mot foreldrene sine, og unngår gjerne så langt de kan å si ifra til andre. Kanskje fordi de føler seg, eller faktisk er, truet til å ikke si noe. Men noen ganger kommer det likevel små hint, ledetråder eller utsagn som kan få varsellampene til å blinke.

Barna kan kanskje nevne i forbifarten at mor er lei seg, at far er sint, at far slår mor eller at det kommer melk ut av tissen til pappa.

Meld ifra!

Mange tusen norske barn lider under omsorgssvikt. Barnevernet kan hjelpe både barna og de voksne. Jo tidligere hjelpen kommer, jo bedre virker den!

Kilde: KRÅD (Det kriminalforebyggende råd)

– Når barn sier slikt, kan man som voksen lett bli forfjamset, og noen ganger så forskrekket at man blir målløs. Mange vil, til tross for en dårlig magefølelse, forsøke å berolige seg selv med at det sikkert ikke ligger noe alvorlig bak, og at barn sier så mangt. Og spør ikke mer i frykt for å blande seg inn i andres privatliv, sier Asbjørnsen.

Men det bør du. Ved å bruke det barnet sier som utgangspunkt, kan du åpne for at barnet kan si mer.

– Begynn med å gjenta det barnet sa for å bekrefte at du har hørt det. For eksempel, ”Jeg hører du sier at mor er lei seg. Fortell!” Vær bevisst på å bruke åpne spørsmål, råder helsesøster Asbjørnsen.

Ikke alltid noe barnet sier som vekker bekymring
Det er ikke alltid at bekymringen dukker opp basert på det barna sier, men snarere hvordan de oppfører seg.


– Barna kan være engstelige, lei seg, aggressive eller tilbaketrukne. Når vi voksne er vitne til avvikende atferd, eller blir fortalt om noe som får en til å tvile på hvordan barnet har det, kan det være helt avgjørende for disse barna at noen våger å ta den vanskelige samtalen, sier hun.


Slik får du kontakt med Barnevernet:


  • Søk opp ditt lokale barnevern, eller kontakt kommunen for å få telefonnummeret dit.

  • Barnevernvakt.no finnes det oversikt over alle landets barnevernkontor.

  • Alarmtelefonen for barn og unge (tlf. 116 111) kan sette deg over til riktig sted.


Kilde: Barnevernet

Asbjørnsen foreslår å begynne samtalen med en beskrivelse: ”Jeg ser du er sint/trist/redd/lei deg. Hva har skjedd? Hvor var dere? Hvem var du sammen med?”


– Dersom barnet ikke vil svare, kan du for eksempel si: ”Når barn blir så sinte som du ble nå, er det ofte slik at de har mye vondt inni seg. Hva er det som plager deg?” Eller ”Noen barn som har sagt/gjort som du, har opplevd noe vanskelig som de ikke tør å fortelle om. De er redde for hva som kan skje hvis de forteller. Er det sånn for deg?” I slike samtaler kan det bli lange pauser, og de må man tåle. Gjenta gjerne det barnet sier, lytt, vis interesse og still utdypende spørsmål. Spør gjerne hvordan barnet opplevde situasjonen, råder Asbjørnsen.


Man bør også være forberedt på at å fortelle slike ting kan skape uro for barnet. Da kan det være nyttig at den voksne konkret oppsummerer samtalen, og roser barnet for at det har fortalt.


Fortsatt grunn til bekymring?

De små tingene kan tas med barnets foreldre

Er det små ting som skurrer, råder Svein Berg i Bufdir folk til å ta det opp med foreldrene. Går barnet ute uten jakke midt på vinteren, kan man for eksempel gjerne ta en prat med foreldrene før man kobler inn andre.


– I verste fall blir man avvist. Og da kan man eventuelt ta bekymringen videre. Men mange ganger er det mest realt å snakke med folk direkte, mener Berg.

Etter samtalen kan det vise seg at frykten var grunnløs, og man kan kjenne seg beroliget. Å stille barn undrende spørsmål er heller ikke farlig. Andre ganger kommer det ikke fram noe, men bekymringen gnager fortsatt. Da går det an å ta opp tråden igjen etter noen dager. Det er viktig at samtalen avsluttes på en positiv måte, og at barnet ikke føler skam eller skyld.


Er du bekymret, så skal du melde fra uansett, skriver Barnevernet på sine nettsider. De fortsetter: Din bekymringsmelding kan være svært viktig for barnet det gjelder. Helsesøster Elin er helt enig.


– Er det noe som tyder på omsorgssvikt, skal og må man kontakte lokalt barnevern. Å unnlate å melde fra, eller å spørre og undre seg når du blir bekymret, kan være skadelig for barnet, sier hun.


Vedvarer bekymringen, kan du gjerne snakke med barnet flere ganger. Kanskje var det bare denne ene gangen at barnet ønsket å åpne seg for deg, eller selv ta initiativet. Men du kan alltid gå tilbake til det og si: ”Jeg har tenkt på det du fortalte den dagen om at…”


Hva er alvorlig nok?
Det er vanlig å tenke at man sikkert overtolker eller overreagerer, og at man bare kan skape trøbbel for familien det gjelder. Men det er dét tryggest å overlate til Barnevernet å avgjøre. Du har plikt til å si ifra, og ønsker du det, kan det gjøres anonymt.


Hva skal med i bekymringsmeldingen?


  • Her finner du skjema for bekymringsmelding, du kan fylle det ut, eller bruke det som utgangspunkt.

  • Vær så konkret og detaljert som mulig.

  • Unngå å trekke egne konklusjoner – beskriv heller det du observerer.

  • Du behøver ikke å bruke fagterminologi – fortell med egne ord.


Kilde: Barnevernet

– Offentlige meldere, som barnehage og helsestasjon har en lovpålagt plikt om å melde fra, for privatpersoner er det mer en moralsk plikt, sier Svein Berg, jurist og seniorrådgiver i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.


Men du må ikke å ha bevis for å melde ifra til Barnevernet. Det er deres jobb å undersøke jobben nærmere, ikke din. Er du usikker på om det er grunnlag for din bekymring, kan du drøfte den over telefon med Barnevernet. Forsøk likevel å være konkret når du melder inn, da minsker risikoen for at saken blir henlagt hos barnevernet.


Barnevernet er helt avhengig av at folk melder fra
Mange tror kanskje barnevernet allerede vet om familien det dreier seg om. Kanskje er det riktig, kanskje ikke. Men flere meldinger om samme familie vil også ha mulighet til å styrke saken, eller sørge for at en henlagt sak blir tatt opp igjen.


– Det er ikke slik at barnevernet har oversikt over alle familier. Den kommunale barneverntjenesten er helt avhengig av å få inn meldinger, både fra offentlige meldere og privatpersoner, sier Berg.


Han forteller at tegn på sen utvikling, manglende trivsel, påfallende og/eller endret oppførsel og fysiske tegn på omsorgssvikt, som dårlig helse, manglende påkledning, manglende matpakke og lignende er vanlige årsaker til bekymringsmeldinger om barn.


......Les også:


De vanskelige samtalene


Vanskelige barn


Viktig å se barna


Hva skjer videre?
Når bekymringsmeldingen er meldt inn til Barnevernet, enten via telefon, post eller annet, skal saksbehandleren i samråd med sine kolleger avgjøre om de skal sette i gang undersøkelser, eller om saken skal henlegges fordi de ikke vurderer den som alvorlig nok. Din jobb er i de fleste tilfeller over her. Innen tre uker skal du ha mottatt tilbakemelding på at meldingen er mottatt, men du får ikke beskjed om hva som skjer videre.


Hvis saken undersøkes videre, vil ansatte i Barnevernet snakke både med barnet det gjelder, og foreldrene. De kommer som regel på hjemmebesøk, og vil ofte også snakke med ansatte i barnehagen eller på skolen til barnet. Når undersøkelsen er ferdig, avgjør man hva som skal gjøres videre. Rundt halvparten av alle undersøkelser ender med tiltak. Åtte av ti barn får hjelp hjemme hos foreldrene sine.


Dette kan barnevernet gjøre for å hjelpe barnet/familien:


  • Få barnehageplass eller SFO-plass til barnet

  • Oppnevne en støttekontakt for barnet

  • Finne et besøkshjem for barnet

  • Finne et støttehjem til familien

  • Gi råd og veiledning til foreldrene

  • Opprette et familieråd

  • Gi/søke om økonomisk støtte

  • Innføre tilsyn i hjemmet


Det kan også være aktuelt å koble inn andre hjelpeinstanser. Slik støtte er i utgangspunktet frivillig, og familien kan takke nei til hjelpen – enten med én gang, eller etter en stund. Det er også et kjent problem at familier flytter ut av kommunen og gjør det vanskelig for barnevernet å følge dem opp.


Kilde: KRÅD/Svein Berg i Bufdir

Mange er redde for at foreldrene til barnet skal finne ut at det var de som ”tystet”. Selv om du kan være anonym i kontakt med Barnevernet, vil det ofte være mulig å forstå hvem som har sendt bekymringsmeldingen.


– Er saken svært alvorlig, vil barnevernet uansett ikke kunne bevare sin anonymitet overfor familien. Det du likevel må tenke på, er at det vil være til barnets beste at du som voksen melder fra, skriver Det kriminalforebyggende råd på sine nettsider.


Svein Berg i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet forteller at barnets foreldre har krav på å få se dokumentasjon i saken, også bekymringsmeldingen. Selv om du har bedt om å få være anonym, kan ikke barnevernet gi deg noen garanti for det.


I sjeldne tilfeller kan det bli snakk om at andre bør overta omsorgen for barnet. Da kan du bli innkalt som vitne, og har i så fall plikt til å møte. Men du vil ikke bli en part i saken.


Tør du la være å si ifra?
Selv om det kan føles overveldende å kanskje sette i gang et stort apparat basert på din magefølelse, tør du å la være?


Får jeg vite hva som skjer?

I utgangspunktet vil du ikke få vite hva som skjer. Barnevernet har taushetsplikt, og kan derfor ikke gi ut slik informasjon. Du får heller ikke informasjon dersom saken henlegges. Er du fortsatt bekymret, uten å vite om noe skjer, kan du ringe én gang til.


Kilde: Barnevernet

– Man bør tørre, men jeg skjønner at det kan være vanskelig. Det er en terskel, og noen er redde for trusler. Foreldrene kan bli sinte, og det kan kjennes ubehagelig. Men en barnevernssak kan føre til at barnet får det bedre hjemme, sier Berg.


Alternativet kan ofte være mer skremmende.


– Det verste som kan skje, er at det barnet forsøker å fortelle oss gjennom utsagn og atferd blir oversett. I verste fall kan det føre til at barn lever under skadelige omsorgsforhold gjennom hele barndommen, og får livet sitt ødelagt, avslutter helsesøster Asbjørnsen.


Kilder: KRÅD og Barnevernet