Grensesetting var mye enklere før, for da slapp foreldrene å lete fram til sine egne. Samtidig tror Jesper Juul den nye typen grensesetting er bedre for både voksne og barn.

Publisert: 5. april 2011

Artikkelen er hentet fra FamLab

Grensene – dem foreldre satt for sine barn – fungerte tidlig som en slags politivedtekt i familien. Det var de lovene og reglene som gjaldt for barna både ute og hjemme, og de var ofte annerledes enn dem som gjaldt for de voksne.

Det har aldri vært lett for foreldre å sette grenser for barn, men tidligere var det tydeligere hvor grensene skulle settes og de var i større grad felles for alle familier. Det har heller aldri vært lett for barn å innrette seg etter grensene. Det har alltid vært nødvendig med et utall formaninger, konsekvenser, forbud og påbud før barna rettet seg etter grensene, eller før de ble gode til å spille dobbeltspill. Systemet fungerte i stod grad fordi de voksne hadde rett til å utøve vold.

Det var mange årsaker til at flertallet av foreldre ikke stoppet opp og spurte seg selv om det kanskje var selve systemet det var noe galt med. At det kanskje var grensene og måten de ble satt på som var uhensiktsmessig. Det var bred enighet om at det var barna det var noe i veien med, og både erfarne foreldre og fagfolk anbefalte strengere grenser som den beste medisin. ”Det får være grenser!” sa de voksne til hverandre mens de ristet på hodene over ungdommens uforstand ga hverandre syndforlatelse.

I dag er de kollektive politivedtekters tid forbi, og det samme gjelder voksnes rett til å bruke vold mot barn. Det har ikke nødvendigvis gjort livet enklere verken for foreldre eller barn. Mange barn henvises til behandling – alene eller sammen med foreldrene – fordi foreldrene har vansker med å sette grenser. I tillegg oppleves grensesetting vanskelig i mange familier uten at det fører til behandling eller rådgivning.

Hva er grenser?
Dine grenser er uttrykk for hvordan du vil ha det, og hva du ikke ønsker, hva du går med på, og ikke går med på, og hva du liker og ikke liker. Grenser er også hva du tror er bra og dårlig for deg selv og dine nærmeste. Det er altså normer og regler du er så overbevist om, at du også ønsker at de skal gjelde for andre mennesker.

Noen grenser er nærmest en slags praktiske regler: Skal barna ta av seg sko og støvler før de går inn i stuen, eller gjør det ikke så mye? Er det viktig for deg at familien spiser samlet, eller betyr det ingenting? Skal sengene res hver morgen, eller er det ikke så viktig? Kan barna se på tv når de vil, eller ønsker du å være med på å bestemme hva de skal se og hvor mye? Kan barna gå inn og ut av soverommet deres som de selv ønsker, eller skal de banke på først?

Andre grenser er mer personlige: Misliker du at barna bruker deg som klatrestativ når de har lyst, eller er det helt i orden? Er det greit at barna er på badet mens du går på do, eller vil du helst være i fred? Føler du deg støtt om barna banner eller er grove i språket, eller syns du det er greit? Liker du best stille morgener eller er prat og lek velkomment på morgenkvisten?

Andre grenser igjen har mer karakter av overordnede prinsipper: Det er best for barn å ha en fast leggetid. Barn skal ikke høre alt de voksne snakker om. Barn skal lære å tro på Gud, eller blir livene deres uten innhold. Det er sunt for barn å ha plikter i hjemmet så tidlig som mulig.

Temaet grenser fortsetter i disse artiklene:

Hvilke grenser har du?

Er mine grenser bra for barna?

Bruk «jeg-utsagn»

Greit å endre grenser

Når grensesettingen ikke fungerer

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHvilke grenser har du?
Neste artikkelEr 50/50-deling best for barnet?
DEL