Noen ganger når det er som mørkest, trygler Anette samboeren Kenneth om å forlate henne. Men han står klippefast og viker ikke en tomme. - Det er vondt å føle at en ikke strekker til, sier Anette.

Sist oppdatert: 26. juli 2012

Anette (25) fra Nærbø i Rogaland er på hytta med familien; samboeren Kenneth og barna Sofie (4) og Sindre (14 måneder). Utenifra ser de ut som en helt vanlig småbarnsfamilie på fire. I perioder er det så langt fra sannheten som det er mulig å komme.

– Når jeg har en dårlig periode, er det så mørkt som det kan få blitt. Det kan vare i flere uker, forteller Anette ærlig.

Les også: Fødselsdepresjoner – vanlig, men vanskelig

– Sykdommen har nok ligget i kroppen lenge
Hun var aldri alvorlig syk før hun ble gravid og mamma. Men hun vet nå at det hun trodde var normale hormonsvingninger i tenårene, var depresjoner.

– Når jeg tenker på det nå, har nok sykdommen ligget i kroppen lenge, men brøt for alvor ut først da jeg skulle ha Sofie. Da ble jeg kraftig deprimert og begynte å grine for små filleting.

Les også: Brydde meg til slutt ikke om babyen i magen

Anette turte ikke å betro seg til legen sin om hvordan hun hadde det. Og kanskje var det bare hormonene som var årsaken til at hun følte som hun gjorde, tenkte hun. I dag vet hun at hun ble rammet av en kraftig svangerskapsdepresjon.

 Sofie har blitt fire år og forstår at mamma er syk. Selv om det ikke viser på utsiden.

– Det var pyton. Grein i timevis. Etter hvert gråt jeg uten å vite hvorfor. Midt opp i det hele så jeg enormt fram til å bli mamma. Jeg lengtet veldig etter barnet som skulle komme og gledet meg også til fødselen.

 

Smertelindring under fødselen

Følte ikke trang til å holde den nyfødte jenta
Fødselen ble helt annerledes enn hun hadde forestilt seg. Sofie ville ikke ut, og etter to døgn med rier og forsøk med både tang og sugekopp, måtte jenta forløses med hastekeisersnitt.

– Jeg presset og presset i mer enn halvannen time. Da jeg åpnet øynene, var rommet helt fullt av folk. En vannmugge gikk i gulvet i tusen knas og det var hektisk stemning. Så bøyde jordmora seg ned til meg og sa: «Nå må vi forløse barnet ditt. Vi holder på å miste både deg og babyen. Vi håper vi får tid til å sette narkose». På en måte var jeg lettet over at smertene skulle ta slutt. Samtidig var jeg livredd.

Sofie ble forløst bare minutter senere.

– Da jeg våknet, kom Kenneth med Sofie. Hun var så skjønn! Men det var liksom helt greit at han holdt henne. Jeg hadde ikke noe behov for å ta henne inntil meg og klemme henne. Helt ulikt da jeg fødte Sindre. Da ville jeg helst ikke gi han fra meg, ler Anette.

Alt om fødsel, smertelindring og fødestillinger

To uker etter fødselen går Anette på en skikkelig smell
Kenneth hadde to uker permisjon etter fødselen og tok seg mye av Sofie. Anette hadde smerter i keisersnittsåret og siden jenta ville ligge til brystet «ustanselig» gjennom hele døgnet, ble det lite søvn på Anette.

– Barseltiden var et sjokk. Jeg ante ikke at det skulle være så travelt med ammingen og lite søvn. I tillegg var det vanskelig å få til ammingen.

Den nybakte pappaen og andre i familien var stadig ute på trilleturer slik at Anette skulle få ta igjen litt søvn, men Anette fikk ikke sove da heller.

Etter 14 dager begynte Kenneth å jobbe igjen
Kenneths 14 dager hjemme var over og begynte på jobb igjen. Da han kom hjem den første arbeidsdagen, ble han møtt av Anette i døråpningen.

– Jeg rakte Sofie over til han, og sprang ut. Jeg satte meg i garasjen og grein. Følte meg totalt mislykket.

Les også: Barseltårer og fødselsdepresjon

Anette forsto hun trengte hjelp
Anette tok kontakt med helsestasjonen og en lege skrev ut antidepressiva da han forsto hvordan hun hadde det. Men allerede dagen etter erkjente Anette at hun trengte mer hjelp.

De ringte legevakten og samme kveld fikk hun plass ved akuttpsykiatrisk ved Stavanger Universitetssjukehus.

– Det første jeg ba om, var en røyk! Det hadde vært tøft å holde seg borte fra sigarettene gjennom svangerskapet og etter fødselen. Jeg hadde savnet pausene ute på trappa. Jeg tok en røyk, og så fikk jeg noe å sove på. Da hadde jeg ikke sovet på nesten 14 dager.

Dagen etter ble hun innlagt på Jæren Distriktspsykiatriske Senter som ligger nærmere hjemmet. Der ble hun i fire uker.

Kom på besøk med Sofie hver dag – for at de skulle bli kjent
– Kenneth og Sofie kom på daglige besøk. Litt av opplegget var at jeg skulle bli kjent med Sofie. Og få nok søvn. Hjemme på permisjon fikk jeg beskjed om å sove med ørepropper.

Besteforeldre og tanter hjalp og avlastet de nybakte foreldrene mye, og Anette sier at det ikke ville gått uten den hjelpen de ga dem.

Da datteren var rundt ett år gammel, fikk Anette diagnosen bipolar lidelse, tidligere kalt manisk depressiv. Hun syntes det var godt å få diagnosen, hun var ikke «bare gal i hodet». Sykdommen innebærer at Anette har tre typer perioder; normale, maniske og depressive.

– Når jeg er manisk er jeg verdensmester og setter i gang med mange ting. Og jeg vil ikke forstyrres, men fortsette til jeg er ferdig. Og selv om kroppen verker og sier stopp, fortsetter jeg. Da kan jeg også «glefse» etter de rundt meg. Når jeg er deprimert, kan det variere i fra at jeg er lei meg til sterke selvmordstanker.

Takket nei til planlagt keisersnitt med andremann
Da hun skulle ha Sindre for 14 måneder siden, fikk hun tilbud om planlagt keisersnitt på grunn av den tøffe førstefødselen. Anette avslo. Å føde hadde alltid vært en drøm, og hun ville prøve å få det til. Fødselen ble en god opplevelse.

– Jeg tror det å føde fremfor å ta keisersnitt, virket veldig positivt inn. Jeg knyttet meg raskere til babyen, enn da jeg måtte ha keisersnitt.

- Jeg går rundt med dårlig samvittighet - hele tiden
I dag har Anette maniske perioder og depressive perioder, men har funnet fram til medisiner som hun føler fungerer ganske bra. Likevel går hun rundt med kontinuerlig dårlig samvittighet. For at hun ikke er frisk og energisk som andre mødre. Fordi hun vet at hun blir syk igjen. Fordi det er belastende på Kenneth, og at barna igjen må skjermes.

- Folk baker med ungene, strikker til dem og tar impulsive ferieturer på strak arm. Det kan ikke jeg. Og det er vondt å føle at en ikke strekker til. I gode perioder prøver jeg å ta igjen alt det tapte så godt det lar seg gjøre. Da er det bare barna som gjelder.

Passer på å skjerme barna mest mulig
Anette bruker mye energi på å ta seg sammen.

- Jeg biter tennene samen til de nesten knekker. Sykdommen skal i minst mulig grad gå utover barna. Og jeg er nøye med å forklare dem at det aldri er deres feil at jeg er lei meg.

For når Anette har en dårlig dag, skjer det at tårene renner uten stans. Da vil gjerne Sofie opp på fanget og trøste mamma.

- Det er viktig å skjerme dem, samtidig som vi må være ærlige. Dette er en sykdom de må forholde seg til resten av livet. De må få se meg også når jeg er dårlig. Og selv om det er tøft mange ganger, har jeg aldri angret på at vi fikk barn. Med barna er det lettere å glede seg over de små tingene. Og både Sindre og Sofie lokker ofte fram smilet hos meg. Jeg er uendelig glad i dem.

- Kenneth er ufattelig sterk
Kenneth har stått last og brast med Anette, selv når det har vært som vanskeligst.

- Han er min klippe! Han leser meg og ser hvilken dag jeg har når jeg står opp. Han ser om det er nødvendig å skjerme barna, og er det det, tar han de med ut. Jeg får bruke han som boksepute og han har en skulder det er godt å gråte på, til alle døgnets tider. Kenneth er ufattelig sterk.

Les også: Tilgivelse avgjørende i et godt parforhold

Men selv om Kenneth er sterk og trofast, ser Anette at han også blir sliten.

- I dårlige perioder har jeg tryglet han om å gå fra meg. Da har jeg tenkt at han har det bedre uten meg. Men han blir. Han er en knupp og et kupp!

- Hadde vært enklere å forstå om sykdommen viste utenpå
Anette håper at det skal bli mindre tabubelagt å snakke åpent om psykisk sykdom, og håper hennes åpenhet kan hjelpe andre.

- Det er vanskelig å fortelle andre hvordan man egentlig har det, når det er en sykdom som ikke viser på utsiden. Hadde jeg brukket foten, ville folk forstått at det kunne være vanskelig å ta seg av to små barn. Men når sykdommen er inni og helt usynlig, blir det vanskeligere å forklare for utenforstående. Likevel bør det ikke være tabubelagt å snakke om det.

Ønsker du kontakt med Anette, formidler Babyverden hennes epostadresse. Ta kontakt; [email protected]

Flere sterke historier finner du her

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDøde av bedøvelse hos tannlegen
Neste artikkelVinneren av sommerens fotokonkurranse
DEL