Anette har vært annenhver uke-forelder siden 2008. – Det har vært tre år med helt ulike fortegn: egoåret, sorgåret og omstartsåret, sier hun.

Publisert: 11. november 2011

For tre år siden fortalte Anette mannen sin Mikael at hun ville skilles. Datteren Julia var da fire år. Mikael var spillegal, noe som preget forholdet deres i mange år.

– Det ironiske er at det først var da han sluttet med dette at jeg endelig kunne reise meg igjen. Han var reddet, men det var liksom ingen ting igjen av forholdet vårt, forteller Anette.

Hun fikk kontrakt på en leilighet som var i pendleravstand til barnehagen, men tilstrekkelig langt borte fra huset de tidligere hadde sammen. Tre måneder senere gikk flyttelasset. Anette beskriver det som trist, men først og fremst var det en utrolig lettelse.

– Jeg fikk blomster, trøstesjokolade og velmenende hilsener fra venner og kolleger den første tiden. Selv kjente jeg meg euforisk, og trengte virkelig ikke å trøstes. Etter år med elendighet og forsømte behov kunne jeg igjen puste og følte meg veldig åpen for livet.

Julias reaksjon uteble i den første fasen. Hun spurte ikke en gang hvorfor, spørsmålet Anette hadde vært så redd for. Men hun syntes det var spennende med den nye leiligheten. Ettersom både Mikael og Anette hadde hatt permisjon i lange perioder, var Julia vant til å ha alenetid med begge to. I begynnelsen av separasjonen møttes ofte alle tre.  Julia byttet bosted hver fjerde dag og gikk gradvis over til å bo en uke på hvert sted.

– Kommunikasjonen mellom Mikael og meg er god. Han er takknemlig for støtten jeg har gitt ham, og han har innsett hva han har gjort. Vi forstår også at vi kommer til å ha mye med hverandre å gjøre i tiden framover på grunn av Julia, så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det, sier Anette.

Les mer: Samlivsbrudd i barnehagen

Egoåret
Anette beskriver den første tiden i leiligheten som fantastisk. Og hun har fått et nytt forhold til datteren.

– Jeg følte at jeg fikk livet mitt tilbake. Jeg hadde det så bra. Tiden med Julia ble veldig verdifull, og var til stede på en helt annen måte enn tidligere. Hvis du er omgitt av problemer og lever i et dårlig forhold, er det vanskelig å være til stede for barnet sitt.

Ut av separasjonen vokste også en ny tilværelse som singel kvinne. En tilstand Anette ikke hadde befunnet seg i siden hun var 25 år.

– Jeg hadde et oppdemmet behov for å være sosial. I årene sammen med Mikael levde jeg ganske isolert. Jeg orket ingen ting annet. Herregud, jeg hadde glemt at det fantes så mange muligheter, så mye spenning. Det er kjempekult å være singel når man er eldre og har ben i nesen. 40 er virkelig de nye 20, ler Anette.

Les mer: Eksen eller heksen

Sorgåret
Men etter ett år med festing, følte Anette at hun hadde fått nok av besøk i barer, kjipe romanser og tilfeldige bekjentskaper. Hun begynte på yoga og mediterte i gruppe.

– Ja, det høres ut som en dårlig film om midtlivskrise, men jeg begynte på yoga. Det er mange 35-åringer i gruppen min, skal jeg si deg. Når har gått for fort i svingene, trenger man å finne tilbake til seg selv igjen, sier hun.

Anette møtte en ny mann, Ulf, som også levde et annenhver uke-liv med sin tiårige datter. Midt i forelskelsen begynte Anette å føle seg dårlig.

– Å komme nær noen igjen vekket til liv minner, minner som jeg klarte å holde på avstand mens jeg var singel. Det var så paradoksalt. Jeg var forelsket i Ulf og vi hadde det kjempebra, men likevel tenkte jeg veldig mye på Mikael. Jeg sørget over familielivet, det som kunne ha blitt. Jeg sørget over alle årene med kamp og jeg sørget over at vi hadde gjort dette mot Julia. Hun ble tvunget til å være uten den ene forelderen hele tiden. Likevel var det en riktig beslutning. Den minst dårlige, sier hun.

Les mer: Ny i bonusfamilien?

Omstartsåret
Etter ett år flyttet Ulf og Anette sammen.

– Det var ikke helt selvsagt. Jeg lurer innimellom på om jeg var ferdig med egentiden min da. Samtidig har vi det så bra sammen og er hele tiden hos hverandre, så det ble jo bare masse tull og logistikk med to leiligheter. Men først og fremst har vi jo tenkt på barna. Selv om det har fungert bra sammen helt fra starten, så tviler man jo, forteller hun.

Anette beskriver livet sitt nå som det beste fra to verdener.

– Det er tabu å si det, det vet jeg. Men det alt det der med null egentid som folk prater om, har jeg sluppet helt unna. Vi kjører ikke lenger dette rotteracet – vi har hoppet av og har nok av tid. Annenhver uke har vi voksenliv og finner på masse ting sammen. Vi reiser, vi benytter oss av det kulturelle tilbudet i byen, vi ber folk hjem og tar vare på hverandre. Og annenhver uke nyter jeg tiden sammen med Julia og tiden sammen i vår nye lille familie, sier hun.

Les mer: Jesper Juul kritisk til 50/50-deling

Savner du ikke Julie den uken hun er hos faren sin?
– Jo, det kan jeg absolutt gjøre. Skal jeg være helt ærlig, så gjorde jeg ikke det i egoåret. Men nå gjør jeg det. Det er en sorg å miste halve livet hennes. For slik blir det jo nesten, selv om vi holder kontakten. Men barna har vi bare til låns. Det viktige er at tiden vi har sammen er bra, sier hun.

 

Hvordan klarer du annenhver uke-livet?

Sofie, har i to år hatt datteren Tilda (5 år) annenhver uke
– Jeg hadde problemer i begynnelsen. Det begynte som en klump i magen dagen før jeg skulle levere henne hos faren. Så gråt jeg i to dager før jeg klarte å venne meg til det. Men det handlet hele tiden om å overleve til jeg fikk hente henne igjen.  Det var også vanskelig å vite hva som var hva. Jeg var så utrolig lei meg og sørget fordi Tildas pappa traff en ny. Det var helt enkelt mange følelser. Etter noen måneder gikk det bedre. Jeg tolker det slik at Tilda kom nærmere faren sin, og det får man jo se på som noe positivt. Tilda og jeg snakker i telefonen hver dag, og nå, to år senere, føles det helt OK. Men jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å venne meg helt til det. Men det er dessverre som det er.

Niklas, har i ett år hatt sønnen Max (6år) og Hanna (3 år) annenhver uke
– Jeg tror det er et must at man innser at man må samarbeide, ellers blir det gnisninger. Jeg har flere venner som kriger med eksen. Barnets mamma og jeg forsøker å holde det på et respektfullt nivå, selv om vi har noen tøffe ting bak oss. Jeg savner så klart barna mine når de ikke er hos meg. Samtidig går tiden fort og vi ringer hverandre iblant, men ikke hver kveld. Det har jeg sett gjør barna mer urolige. Og det er jo også positive sider ved annenhver uke-livet: jeg har fått tilbake egentiden. Det tjener nok spesielt barna mine på. De har fått en gladere pappa som klarer å henge med på en annen måte.

P.S. Alle i artikkelen har fått nye navn.

Les mer: Familieliv

Les mer: Samliv og kommunikasjon           

Les mer: Barnets utvikling

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHar du kalenderen klar?
Neste artikkelBursdagsselskap: Barna som blir glemt
DEL