En Stavanger-familie på fire er akkurat ankommet et barnehjem på Filippinene. De studerer de lekende barna. Tårene triller. Hvem av de små er deres nye datter?

– Helt siden jeg jobbet på Filippinene som ung har jeg drømt om å adoptere derfra, forteller Elisabet Kvinnesland.

Rett før hun fylte 40 kom trangen til å få et barn til. Fra før har hun og mannen Eivind barna Tor Magnus (snart 16) og Ingrid (10). De prøvde å bli gravide, uten å lykkes. Tanken om adopsjon kom fram hos Elisabet.  

Eivind var raskt med, og adopsjonsprosessen kunne starte. Søknad ble sendt til barnevernet. De fikk beskjed om at det kunne ta opptil et halvt år før de ble kalt inn til intervju hos barnevernet, og da det halve året var gått ringte Elisabet for å høre hvordan det lå an.

Les også: Hva er egentlig en familie?

Søknaden forsvant
– Barnevernet fant ikke søknaden vår! Det førte til at vi måtte fikse alt av papirer, som legeattester og så videre, på ny. Dermed måtte vi belage oss på seks nye måneder med venting, sier Elisabet.

Den spente familien kunne ikke gjøre noe annet enn å sitte og vente. Og vente. Og vente enda litt til.

– Vi drømte og håpte, og tenkte at kanskje i år, eller neste år… sier Elisabet.

Hun forteller at Tor Magnus og Ingrid gjorde ventetiden kortere, med full aktivitet fra morgen til kveld. Hele familien tok også turen til Filippinene våren 2010 for at ungene skulle få se landet deres kommende søster eller bror kom fra.

I januar 2012 begynte det å haste. Fem og et halvt år var gått. Det var fem måneder før søknaden til familien gikk ut. På grunn av at søkere må være under 45 år, ville Elisabet mest sannsynlig ikke bli godkjent som adoptivmor.

– Vi måtte forberede både oss selv og barna på at det kunne hende det ikke ble noe av adopsjonen, sier hun.

Les også: Hvem er du i søskenflokken?

Judy Mae ble Hanna Mae
I januar 2012 fikk familien beskjeden de hadde ventet på; de skulle bli foreldre og søsken til ett år gamle Judy Mae. De fikk se bilde, og familien drømte om henne og hvordan hun hadde det. 5. mars samme år fikk de nok en telefon om at nå kunne de komme og hente datteren og søsteren. Barnet fikk navnet Hanna Mae. 


Et par dager senere satt en spent familie på fire på flyet fra Norge til Filippinene.


– Vi var rimelig kokte hele gjengen. Alle satt og tenkte sine ting, forteller hun.











Bildet er tatt første dag resten av familien møtte Hanna Mae. Foto: privat

– Vi ble alle forelsket
Det første møte med Hanna Mae ble stort for Elisabet, Eivind, Tor Magnus og Ingrid.


– Jeg skalv og var livredd for at hun skulle løpe bort fra meg, sier Elisabet.


Men Hanna Mae løp ikke noe sted. Samme natten sov hun på rom sammen med de nye foreldrene sine. Datteren sov gjennom hele natten, mens det ble en søvnløs natt for Elisabet og Eivind.


– Vi satt våkne og bare så på henne. Det føltes nesten som om jeg hadde født – bare større! Vi ble alle forelsket, og klarte nesten ikke holde styr på følelsene våre, sier hun. 


Les også: Råd til trøtte foreldre


Alt gikk på skinner etter det første møtet. Hanna Mae tilpasset seg den nye situasjonen med en gang.


Sterke øyeblikk
Det ble mange sterke øyeblikk for Elisabet og familien, og én ting har satt spor.


– Jeg måtte skrive et brev til Hanna Mae, som skulle ligge øverst i bunken med papirene om henne på det lokale adopsjonsbyrået. Hun kan hente disse når hun fyller 18 år. Jeg skrev at det er helt greit for meg at hun vil finne opphavet sitt, og at ”mor elsker deg”. Det var veldig følelsesladet, og noe jeg ikke var forberedt på, sier Elisabet.


Hun syntes det var vanskelig å skrive et så personlig brev rett etter hun hadde fått et nytt barn.


– Tenk hvis du føder på sykehuset, og så fem timer etterpå skal du skrive et brev til det nyfødte barnet. Et brev som skal leses når barnet er 18 år og myndig. Hva annet enn ”jeg elsker deg!!” kan man skrive?


Les også: Likeverdighet er viktigst!











Hele familien på adopsjonsmyndighetenes kontor. Foto: privat

Vil møte den biologiske moren
Den biologiske moren til Hanna Mae var bare 15 år da hun fødte. Elisabet håper en gang å få treffe henne.


– Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe den unge jenta, for eksempel ved å betale skolegangen hennes. Men det er ikke lov, - naturlig nok. Hun vet ikke Hanna Mae er i Norge. Det eneste hun kan finne ut, er at hun ble adoptert bort fra barnehjemmet, sier hun.


– Vi kommer til å snakke helt åpent om adopsjonen til Hanna Mae. Vi skal ta henne med til Filippinene flere ganger, for å vise henne stedet hun ble født, sier Elisabet.


Hun er et fyrverkeri!
Det har snart gått ett år siden adopsjonen, og ting har gått over all forventning for Elisabet og familien.


– Hanna Mae er et fyrverkeri! Alle blir sjarmert av den lille jenta, sier den stolte moren.


Hun forteller at det er en ny verden å bli mor på ny. Hanna Mae snakker norsk og er en selvstendig jente. Alle bekymringene Elisabet og familien hadde om hvordan det skulle gå og få en til datter, har vært unødvendige.


– Vi kunne ikke fått det bedre!


Selv om ventetiden var lang, sitter Elisabet igjen med en god opplevelse.


– Hvis noen tenker på å adoptere; gjør det! Oppfordrer hun, og minner om å ta kopier av alle papirer man sender av gårde.


Les også: - Vis at du tror på barnet ditt!


Kan vente kortere om man velger eldre barn
Daglig leder i Adopsjonsforum, Øystein Gudim, forteller at prosessen fra en familie søker om å adoptere til barnet er i Norge, i gjennomsnitt tar rett over fire år. Det er vanskelig å gjøre noe for å korte ned tiden, men Gudim gir noen råd.


– Når man velger land å adoptere fra, kan man sjekke hvor lang tid det kan ta. Det er også nødvendig å finne ut hvilke land man er kvalifiserte til å søke fra, forteller han.


Landene har ulike krav til søkere. I Colombia må søkerne må være mellom 25 og 45 år, og søkere under 38 prioriteres for de yngste barna. Ønsker man å adoptere fra Kina, må man være over 30 år.


– De fleste kommer med et ønske om et barn fra null til to år, og det fører til at ventetiden for dem blir lengre, sier Gudim. Han forteller også at ventetiden kan bli kortere dersom du er villig til å adoptere et litt eldre eller et barn med en helseutfordring.


– En helseutfordring kan være kroniske sykdommer som det fint går an å leve med, som astma og diabetes. Det kan også være mindre korrigerbare ting, som leppe- ganespalte.


Gudim anbefaler vordende adoptivforeldre å melde seg på adopsjonsforberedende kurs så tidlig som mulig. Hensikten er å forberede adoptivforeldre slik at de står bedre rustet til å ta imot barnet.


Kurset inneholder emner som motiv for adopsjon, barnets bakgrunn og ventetiden.


- Noe av det viktigste er at man møter likesinnede. Folk i samme situasjon, som man kan dele sine erfaringer med, sier Gudim.


Adopsjonen steg for steg



  1. Kontakt med Barneverntjenesten. Parallelt tar man kontakt med et av de tre godkjente adopsjonsbyråene.

  2. Bufetat får oversendt papirene.

  3.  Bufetat godkjenner søkere for adopsjon fra et bestemt land.

  4.  Papirene er i utlandet. Ventetid.

  5.  Forespørsel om barn er akseptert.


Kilde: Adopsjonsforum


Les også: Et annerledes liv


Les også: Ga datteren nytt navn etter tre år


Les også: 15 ting du ikke sier til en mamma


Hva synes du om artikkelen?  
DEL
Forrige artikkel– Fordel å være ung pappa
Neste artikkel– Drømmen er å være hjemmeværende husmor