Som alle andre vet Familieverdens journalist at man bør snakke stille og rolig med den krakilske toåringen. At kjeks og sjokolade bare skal gis på lørdager. Og at belønning ikke vil føre noen steds hen. Men – heldigvis – er hun ikke alene om å bryte reglene.

   
   

Les på forumet: Her er våre foreldresynder!

Det hele begynte på helsestasjonen. Ettårskontrollen var gjennomført, barnet var vaksinert og kontrollert, og som den pliktoppfyllende mor jeg er, svarte jeg bekreftende (og kanskje en smule selvgodt?) på alle spørsmålene fra helsesøster. Jada, hun ble ammet til ettårsdagen; jada,hun får selvsagt den samme middagen som resten av familien; neida, vi røyker selvsagt ikke og fester absolutt ikke med barna tilstede.

”Og så gir dere vel tran,” sa helsesøster, mer bekreftende enn spørrende.

Tran! Jeg har glemt hele tranen! Dette burde ikke skje. Sto jeg der virkelig og innrømmet at jeg ikke fulgte retningslinjene? Uten noen gyldig grunn? Jeg? Som gjør alt rett?

Eller gjør jeg egentlig det …

15 ting du IKKE sier til en mamma

TV-synden
Heldigvis er jeg ikke alene om å komme litt til kort av og til. For virkelige foreldre, med ungeflokker, tidsnød, kaos og til tider dårlig planlegging finner du ikke i bøkene, i skrivene fra Sosial- og Helsedirektoratet, eller bak de strenge brillene til helsesøster. De helt hverdagslige, normale, oppofrende, kjeftende, slitne, lykkelige og spontane foreldrene lever i det virkelige liv. Og de virkelige foreldrene synder.

Virkelige foreldre synes for eksempel det er litt deilig å bruke tv-en som 

Elisabeth Rongved 

barnevakt. Eller ha barna i barnehagen litt lenger enn strengt tatt nødvendig.

Spis opp-synden
”Spis opp maten din,” det skal man heller ikke si. Vel. Det hender de ordene forlater munnen min når middagen drøyer og drøyer og ungene som var ”SÅÅÅÅ SULTNEEEE!” for et kvarter siden har brukt de siste ti minuttene på å spise to biter fiskekake og resten på å røre i vannglasset med sugerøret og snurre seg inn i gardinen. Ja, da hender jeg at jeg sier ”slutt å tull og spis opp middagen”. Til og med med streng stemme.

Les også: Det beste du kan gjøre for barnet ditt.

Trodde jeg at jeg var alene? At å være upedagogisk ved matveien var like avleggs som turkise skaimøbler? Vel, i så fall er vi mange umoderne foreldre! For her kommer innrømmelsene på løpende bånd:

”Jeg gir de gjerne kjeks eller annen snacks på kvelden om de er sur og grinete. Alt for husfreden!”, sier en mamma, og hun er i godt selskap.

”Det hender jeg sier: «Hvis du spiser opp maten skal du få kjeks/rosiner/yoghurt” sier en annen, og: ”Hvis du får rosiner/sukker/druer/bolle osv, kan mamma da gå ut og ta seg en røyk…?”

Og min favoritt: ”Det hender han spiser restene av lørdagsgodtet til frokost på søndag.”

Det som slår meg, er at vi lever i en temmelig uskyldig tid, hvis det å gi treåringen en neve rosiner kvalifiseres som en ”foreldresynd”. Hva er det egentlig vi streber etter? Et komplett uoppnåelig ideal?

Belønningssynden
”Belønning fungerer ikke i det lange løp,” er gjentatt til det kjedsommelige. Men hvem er det som snakker om det lange løp? Jeg må få ungene til å kle på seg klærne nå! Ikke om tyve år! Og hvis ”den som kler på seg først skal få en tyggis” er det som gjør at vi når barnehage og jobb om morgenen … vel, da lar jeg regler være regler, og det lange løp være det lange løp, og deler rundhåndet ut gul Extra til alle som gjør et noenlunde overbevisende forsøk på å gjøre som mamma sier. Det funker!

Les også: Hvorfor belønning ikke fungerer.


Noen foreldre der ute innrømmer til og med at de har følelser og temperament! Har du hørt.


”Jeg blir rasende selv om ungene er våkne og til stede. Noen ganger blir jeg usaklig og, ” innrømmer en modig mamma.


Til den mammaen har jeg lyst å si: Sånn er det å være menneske – og det er mennesker vi er, selv om vi er blitt foreldre.

Hvem er eksperten?
Og i denne tiden der man har eksperter for hver minste lille filleting, og hver tilsynelatende uskyldige oppdragelsesmetode blir diskutert opp og ned av eksperter og avisskribenter, så kan man spørre seg: Hvem er egentlig eksperten på din familie? Er det oppdragerspaltistene? Er det helsesøster? Er det de andre på barselgruppa?


Det er jo faktisk ikke det. Det er vi foreldre som vet hva som funker, hva som ikke funker, og hvilke regler vi kan tillate oss å bryte. Selvsagt skal man handle med fornuften som ledestjerne. Selvsagt fortsetter man ikke i et mønster man opplever er feil. Selvsagt sier man unnskyld dersom man har trått over en grense. Barn er også mennesker, som skal behandles med respekt og omsorg. Alltid. Å innrømme at man har feil, er ikke det samme som å si at man ikke bryr seg om de feil man måtte gjøre.


Men å gi noen en Marie-kjeks før middag eller hente i barnehagen klokka 16 i stedet for klokka 1530 … dét er ingen synd.


Ga datteren nytt navn etter tre år


Les om en herlig pappa


I'm a sexy little bitch


Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelUnngå julekrangelen
Neste artikkelLar barn slåss i bur
DEL