Som liten syntes Kasey Edwards moren var flott som ei glamorøs filmstjerne. Men det var inntil moren omtalte seg selv som tykk og stygg. Les Kaseys ærlige brev til mammaen.

Av Kasey Edwards Artikkelen er gjengitt med tillatelse, og ble først publisert på Daily Life

Kjære mamma!

Jeg var sju år da jeg fant ut at du var tykk, stygg og fryktelig. Fram til den tid syntes jeg du var nydelig – i enhver betydning av ordet. Jeg husker jeg kikket gjennom gamle fotoalbumer og stirret på bilder av deg hvor du sto på dekket på en båt. Din hvite stroppeløse badedrakt så så glamorøs ut, du var akkurat som ei filmstjerne. Hver gang jeg hadde muligheten dro jeg fram den fantastiske hvite badedrakten som lå gjemt i den nederste skuffen i kommoden, og så for meg når jeg kom til å bli stor nok til å bruke den. Når jeg ville bli som deg.

Les mer: Slik ser mammakroppen ut
Monica ble mamma etter slankeoperasjon
Slik blir du en bedre mamma

 

Men alt dette forandret seg en kveld vi var kledd opp for å gå i et selskap, og du sa til meg: «Se på deg, så tynn, nydelig og flott du er. Og se på meg – tykk, stygg og fryktelig.»

Jeg forsto ikke med en gang hva du mente.

«Du er ikke tykk», sa jeg jeg ærlig og uskyldig, og du svarte: «Jo, det er jeg, vennen min. Jeg har alltid vært tykk – selv som barn.»

Smertefulle åpenbaringer
I dagene som kom hadde jeg noen smertefulle åpenbaringer som har formet hele livet mitt. Jeg forsto at:
1. Du måtte være tykk, for mødre lyver ikke.
2. Tykk er det samme som stygg og fryktelig.
3. Når jeg vokser opp, kommer jeg til å se ut som deg. Derfor vil også jeg være stygg og fryktelig.

Mange år senere tenkte jeg på denne samtalen og hundrevis av andre som fulgte, og forbannet deg for å føle deg så lite attraktiv, usikker og uverdig. For som min første og mest innflytelsesrike forbilde lærte du meg å tenke det samme om meg selv.

Med hver grimase du viste til speilbildet ditt, hver nye vidunderdiett som skulle forandre livet ditt, og hver skyldig skje med «å, dette burde jeg egentlig ikke ha», lærte jeg at kvinner må være tynne for å ha en verdi. Deres største bidrag til verden er deres fysiske skjønnhet.

Akkurat som deg, har jeg brukt hele livet på å føle meg tykk. Når ble tykk uansett en følelse? Og fordi jeg trodde jeg var tykk, visste jeg at jeg ikke var noe bra.

Les mer: Er barnet overvektig?

Kan ikke klandre deg for mitt kroppshat
Men nå som jeg er eldre, og selv er mor, vet jeg at det er lite hjelp i og urettferdig å klandre deg for at jeg hater kroppen min. Nå forstår jeg at du også er et produkt av en lang rekke kvinner som var lært opp til å avsky seg selv.

Se på det eksempelet Nanna satte for deg. Hun var det du bare kan kalle et sult-offer, hun slanket seg hver dag hele livet til hun døde da hun var 79 år gammel. Hun pleide å sminke seg for å gå til postkassen, i frykt for at noen skulle se henne uten make-up.

Jeg husker hennes «medfølende» svar da du fortalte at pappa hadde forlatt deg for en annen kvinne. Hennes første kommentar var «Jeg forstår ikke hvorfor han ville forlate deg. Du tar jo vare på deg selv, du bruker leppestift. Du er overvektig – men ikke så veldig.»

Før pappa forlot deg, var heller ikke hans kommentarer balsam for kroppsbildet ditt.

Bare å spise mindre
«Jesus, Jan», overhørte jeg ham si til deg. «Det er ikke så vanskelig. Energi inn versus energi ut. Hvis du vil gå ned i vekt, må du bare spise mindre.»

Da vi spiste middag den kvelden så jeg deg implementere pappas «Energi inn, energi ut: Jesus, Jan, bare spis mindre»-slankekur. Du serverte chow mein til middag. Alle andres mat, bortsett fra din, var på en middagstallerken. Du serverte din egen middag på en liten kaketallerken.

Da du satt foran den patetiske lille mengden av kjøttdeig, strømmet stille tårer nedover ansiktet ditt. Du sa ingen ting. Ikke en gang da skuldrene dine begynte å riste fordi du var så opprørt. Alle spiste vi middagen vår i stillhet. Ingen trøstet deg. Ingen sa at du skulle slutte å være så tåpelig og hente deg en skikkelig tallerken. Ingen fortalte deg at du allerede var elsket og god nok. Dine prestasjoner og din verdi – som lærer til barn med spesielle behov og en hengiven mor til dine egne tre barn – bleknet og ble ubetydelige sammenlignet med centimeterne du ikke klarte å kvitte deg med rundt livet.

Les mer: 15 ting du IKKE sier til en mamma
Hva mamma egentlig mener
Jeg forsvarte deg ikke
Det knuste hjertet mitt å være vitne til fortvilelsen din, og jeg er lei meg for at jeg ikke forsvarte deg. Jeg hadde allerede lært at det var din feil at du var tykk. Jeg hadde til og med hørt at far beskrev det å gå ned i vekt som en «enkel» prosess – selv om det aldri ble noe du ble fortrolig med. Lærdommen var: du fortjente ikke mat, og du fortjente absolutt ikke noe sympati.

Men jeg tok feil, mamma. Nå forstår jeg hvordan det er å vokse opp i et samfunn som forteller kvinner at deres skjønnhet betyr mest, og samtidig definerer en standard for skjønnhet som er utenfor vår rekkevidde. Jeg kjenner også smerten ved å internalisere disse beskjedene. Vi har blitt våre egne fangevoktere og vi påfører oss våre egne straffer når vi ikke når målene vi har satt oss. Ingen andre er styggere mot oss enn vi er mot oss selv.

Galskapen må stoppe
Men denne galskapen må stoppe, mamma. Det stopper med deg, det stopper med meg og det stopper nå. Vi fortjener bedre – bedre enn å la dagene våre bli ødelagt fordi vi har stygge tanker om kroppene våre – og skulle ønske vi var annerledes.

Og det handler ikke lenger bare om deg og meg. Det handler også om Violet. Barnebarnet ditt er bare tre år, og jeg vil ikke at kroppshat skal slå rot inni henne og kvele gleden hennes, tilliten hennes og potensialet hennes. Jeg ville ikke at Violet skal tenke at skjønnheten er hennes viktigste ressurs, at det vil definere hennes verdi i verden. Når Violet ser på oss for å lære hvordan hun skal være kvinne, må vi være de beste rollemodellene vi kan. Vi må vise både i ord og handling at kvinner er gode nok akkurat slik de er. Og for at hun skal tro oss, må vi tro på det selv.

Jo eldre vi blir, jo flere mister vi i ulykker og på grunn av sykdom. At de går bort er alltid tragisk og altfor tidlig. Noen ganger tenker jeg hva disse vennene – og mennesker som elsker dem – ikke ville gitt for å få litt mer tid i en frisk kropp. En kropp som ville tillate dem å leve bare litt lenger. Størrelsen på denne kroppens lår eller linjer i ansiktet ville ikke hatt noen betydning. De ville vært i live, og derfor ville det vært perfekt.

Les mer: Barnet ditt får med seg mer enn du tror
Ikke push barnet for mye!

Kjære mamma

Artikkelen er et utdrag fra Dear Mum, en samling av brev fra australske sportsstjerner, musikere, modeller, kokker og forfattere hvor de avslører hva de vil si til mødrene sine før det er for sent, eller hva de ville sagt hvis de bare hadde hatt sjansen.

Du er også perfekt
Din kropp er også perfekt. Den tillater deg å avvæpne et rom med smilet ditt, og smitte alle med latteren din. Den gir deg armer til å holde rundt Violet og klemme henne til hun begynner å fnise. Hvert øyeblikk vi bruker til å bekymre oss over våre fysiske feil, er et bortkastet øyeblikk. Et dyrebart lite stykke av livet som vi aldri får tilbake.

La oss ære og respekterer kroppene våre for det de gjør i stedet for å forakte dem for slik de ser ut. Fokuser på å leve sunt og ha aktive liv, la vekten falle der den kan, og plasser kroppshatet i fortiden der det hører hjemme. Da jeg så på bildet av deg i den hvite badedrakten for alle disse årene siden, så mine uskyldige øyne sannheten. Jeg så betingelsesløs kjærlighet. Jeg så mamma.

Hilsen, Kasey xx

Hva synes du om artikkelen?