De fleste barn ønsker å sove samme med foreldrene sine. For dem er fellesskapet viktig, og det er vanskelig å skjønne meningen med å plutselig skulle være alene. Men har barnet egentlig et behov for å sove sammen med foreldrene? Svaret er nei.

Publisert: 8. august 2011

Man frarøver ikke barnet noe nødvendig om man insisterer på at det skal sove for seg selv på eget rom. Unntak er en del av regelen, og slike unntak kan være om barnet er sykt, redd for tordenvær, ved dødsfall i familien eller andre ting som kan gjøre barnet engstelig. Omvendt kan man spør om det kan skade barnets psykiske utvikling å sove sammen med foreldrene fremdeles når barnet er fem, sju eller tolv år. Her er svaret at det avhenger av hvorfor barnet fremdeles sover i dobbeltsengen.

Det er flere ting å ta hensyn til her:

1. Barnet og dets behov (som nevnt over)

2. Relasjonen mellom foreldre og barn

3. Relasjonen mellom foreldrene

4. Stemningen i familien

Kvaliteten av relasjonen mellom foreldre og barn avhenger i stor grad av foreldrenes bevisste og ubevisste motiver. Her er noen eksempler på motiver som forringer kvaliteten:

– Foreldrene vil eller tør ikke å ta konflikten med barnet. Dermed blir barnets overnatting i dobbeltsengen en del av en defensiv strategi som går ut på å unngå noe, i stedet for å oppnå noe. På kort sik får man kanskje harmoni i familien, men på lengre sikt blir konfliktunnvikelsen uheldig og setter barnet i førersetet.

– Far er ofte på reise og mor føler seg ensom. Oppgaven med å forhindre mors ensomhet er for tung for et barn å bære.

– Foreldrene blir ikke enige om hvor barnet skal sove, og emnet blir en brikke i foreldrenes innbyrdes maktkamp. Dette er ikke sunt for barn – uansett alder.

Hvis foreldrene er enige om at det er best for alle parter at barnet sover i foreldrenes seng, er det en god idé å tilpasse seg og investere i en ekstra stor seng eller flere madrasser, slik at barnets nattlige bevegelser ikke ødelegger foreldrenes søvn – eller omvendt!

Er foreldrene uenige?
Hvis foreldrene ikke er enige, blir det et prioriteringsspørsmål: det barnet ønsker på den ene siden, og det foreldrene ønsker på den andre siden. Å ofre sexlivet og muligheten til å ha viktige og nære samtaler på soverommet av hensyn til nattlig besøk av barna er risikabelt for kvaliteten av foreldrenes relasjon. Og det er nettopp denne relasjonen som er det aller viktigste for barnets trivsel. Det beste man kan gjøre for barnet sitt, er å ta godt vare på parforholdet.

Hvis uenigheten i større grad skyldes mors problemer med å sette begrensninger og å si nei til barnet, må far ta kommandoen i det tidsrommet til barnet har kommet over frustrasjonen og sinnet over å bli «forvist» til sitt eget rom. Dette kan vare i opp til en måned. (Eller enda lengre om foreldrene er uklare).

Stemningen i familien avhenger fullstendig av at foreldrene er enige om enten det ene eller det andre. Hvis ikke blir den preget av daglig frustrasjon og spenning i alle relasjoner. Hvis de voksne ikke klarer å bli enige, må de i det minste bli enige om å bevare status quo inntil de en dag blir enige. Ikke ta diskusjonen hver kveld!


En oppskrift:
Når barnet er rundt ett år og foreldrene bestemmer seg for å få det ut av dobbeltsengen og enten over i egen seng i samme rom, eller inn på eget rom, kan man med fordel gjøre det på denne måten:

Ta barnet på fanget noen timer før leggetid og si «Hør nå her, lille venn. Mamma og jeg har bestemt oss for at du nå skal sove i din egen seng. Jeg vet at du sikkert blir lei deg, og vi skal trøste deg. Men det blir sånn som vi har bestemt.» Gi barnet en klem og et kyss på kinnet, og fortsett dagen videre.

Denne samtalen har to formål: for det første å forberede barnet (og ja, en ettåring forstår budskapet, men glemmer det raskt). Det viktigste er imidlertid å teste seg selv. Kan jeg stå inne for beslutningen vår, eller blir ordene hengende fast i klumpen i halsen? Litt eldre barn vil naturligvis protestere, og du skal lytte til protestene og så gi dem en kjærlig klem.

Når det så blir leggetid blir det som regel drama. Husk at fra barnets perspektiv handler dette om at «I hele mitt liv har jeg sovet sammen med mamma og pappa, og nå er det plutselig ikke lov lenger. Hvorfor?»



Si nei når du mener nei
Det er stor forskjell på hvor kraftig og langvarig barnets protest er, men uansett må foreldrene holde ut. Det handler om noe så enkelt og så vanskelig for å kunne si nei når man mener nei, og ja når man mener ja. Det er kanskje første gang dere for alvor for prøvd dere som familie, men til gjengjeld kommer dere til å få bruk for den samme teknikken de neste 14-15 årene.

Evnen og viljen til å si ja og nei har ofte vært det som har manglet i småbarnsfamilier de siste 15 årene, og er også hovedårsaken til utallige konflikter på kryss og tvers i familien. Her er en god anledning til å modne lederskapet i familien.

Det vanskelige med dette «nei’et» er naturligvis at det blir en avveining mellom foreldrenes og barnets ønsker – noe som i vår «barnevennlige» tidsalder nesten er forbudt – dessverre! I boken min «Kunsten å si nei» er det den ensete måten å skape ordentlige likeverdige relasjoner på, og det er dette som er barns behov.

Når dere har etablert en ny rutine og fått den til å fungere i en måneds tid, kan dere gjerne feire sammen, med kake eller en utflukt, og at foreldrene takker barnet for hjelpen. Hvordan man som par skal feire sin nyvunne frihet overlater jeg trygt til foreldrenes fantasi.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFikk Bamse hjem via Facebook
Neste artikkelHvorfor belønning ikke virker
DEL