6-10 prosent av barn i alderen seks til ti år regnes å ha et syndrom internasjonalt kjent som “developmental co-ordination disorder” (DCD) eller det vi på norsk kaller “klossete motorikk”. Det handler om manglende evne eller vansker når det gjelder samordning av bevegelser.

Sist oppdatert: 24. juni 2011

Årsaken til syndromet er ikke kjent, men regner med at det skyldes en blanding av miljø og at barna ikke har blitt stimulert tilstrekkelig i barneårene. Hyppigheten ser ut til å være stabil også etter at teknologien har tatt over en del av barns fritid.

Man vet ikke helt når disse vanskene oppstår, men det er vanligst at de oppdages for alvor i skolealder. Årsaken er at det er først da at barna forventes å beherske disse motoriske ferdighetene, og det vil da også begynne å få innvirkning på hverdagen til barna. Diagnosen “motorisk usikker” er vanlig for barn som ikke har den beherskelsen som er forventet ut fra alder.

Gutter er oftere klossete enn jenter. For tidlig fødte barn virker også å være mer utsatte. En ser også høyere hyppighet i ressurssvake familier, men det er viktig å vite at denne gruppen ikke er en homogen gruppe.

Undersøkelser viser imidlertid at mye stimulering påskynder en positiv utvikling, mens manglende stimulering hemmer den.

Ettersom man ikke vet hva som forårsaker klossetheten, er det vanskelig å vite sikkert hva som forebygger. Men at foreldrene aktiviserer barna gjennom oppveksten er den viktigste faktoren vi kjenner til i dag. Barn som er normalt aktive og kreative forsøker stadig å tøye grensene for hva de kan klare. De trenger derfor utfordringer og allsidig bevegelseserfaring, og må få frihet til å utforske verden omkring seg og gjøre sine egne erfaringer om og om igjen – innenfor trygge rammer.

 

Kan få alvorlige konsekvenser
Det kan virke som bagateller, men forskning har vist at dårlig motorisk funksjon kan føre barnet inn i en vond spiral både med hensyn til fysisk og psykisk helse. Klossete barn henger ofte etter på skolen, får ikke på seg klærne like rast når de skal ut i friminuttene, spiser ikke like “pent”, og gjør det dårlig i lek og idrett. Hos enkelte kan spiralen fortsette til dårlig selvbilde, angst og nervøsitet, konsentrasjonsproblemer, skoleproblemer og mobbing. Dersom ingenting gjøres med problemet vil gapet til jevnaldrende bare øke med tiden. Undersøkelser har også vist at klossete barn er mer inaktive enn andre barn.

Barn med “developmental co-ordination disorder” (DCD) vokser ikke problemet av seg. Snarere tvert imot blir problemet gjerne stadig større jo lenger man ignorerer det.

Det kan være vanskelig, men gjennom å erkjenne syndromet og ikke tolke symptomene som normale, kan barnet få viktig hjelp.

Typiske aktiviteter barn med DCD har problemer med:

Kneppe knapper

Knytte skolisser

Kle på seg

Bruke spiseredskaper

Tegne

Skrive

Løpe

Hoppe

Gripe og/eller kaste ball

Behandling
Når man ikke vet årsaken, er det også vanskelig å finne ut hvordan man skal behandle tilstanden. Studier har imidlertid vist at systematisk trening over tid har vært til god hjelp. Mange klossete barn holder seg unna fysiske aktiviteter eller stenges ute. De går i tillegg glipp av den viktige læringen som andre barn får gjennom lek i nærmiljøet, skolegården og barneidretten. Derfor er det ekstra viktig at barna fanges opp og får tilbud om ekstra trening tilrettelagt barnets nivå. Studier har også vist at den menneskelige kontakten med trener/instruktør/terapeut gjerne er vel så viktig som selve treningsopplegget.

I dag får barn gjerne tilbud om opptrening hos fysioterapeut, men det er viktig å være klar over at mange av barna trenger veldig mye trening, mange repetisjoner av de samme øvelsene og lang tid for å ta igjen sine jevnaldrende. Foreldrene bør også aktivisere barnet på fritiden, gjerne ved å fremgå som gode eksempler.

For noen barn er det bare den fysiske biten som skaper vansker. For andre spiller det psykiske aspektet en vel så viktig rolle.

Sammenheng mellom angst og dårlig motorikk
To tredeler av gutter med angst har også motoriske vansker. De er så hemmet i sport og fysisk lek at de ofte rekker seg helt unna slike aktiviteter. Barna går da glipp av viktig sosialisering og kan få lav selvfølelse. Dette er ekstra viktig i barneskolealder fordi svært mye av det sosiale skjer i form av fysisk lek. Satt på spissen kan man gjerne si at gutter som er flinke i fotball alltid har noen å leke med.

Angst er den vanligste formen for psyisklidelse hos barn, unge og voksne. Rundt tre prosent av barn i småskolealder har angst, og opp mot 20 prosent av ungdommer. 44 prosent av barn med angst har også dårlig motorikk, og hele 67 prosent av guttene med angst har dårlig motorikk. Det er vanskelig å vite om angsten gir dårlig motorikk, eller motsatt. Uansett må problemet tas på alvor.

Kilder: “Barn og motorisk kompetanse” i Tidsskrift for Den norske legeforening, uni helse og Sinnets helse.no.

Hva synes du om artikkelen?