Når vi lærer, oppfatter og bearbeider hjernen vår inntrykk fra omgivelsene. Informasjonen hjernen får brukes til å avgjøre hvordan vi skal handle i ulike situasjonen, og avgjørelsen tas ut fra tidligere erfaringer.

Publisert: 25. januar 2011

Når vi lærer av erfaringer – når vi opplever noe flere ganger – vil hjernen og kroppen vår kjenne igjen det som skjer, og dermed reagere raskere og mer effektivt, mer tilpasset, neste gang. Det betyr at læring i stor grad handler om gjentakelser, både ved at ting skjer på gjenkjennelige måter, og også ved at vi selv lærer ved å gjenta våre egne handlinger.

Erfaringer
Læring er derfor noe som skjer når vi gjør erfaringer. Men læring kan også dreie seg om å tilpasse seg omgivelsene. Ut fra ulike erfaringer vil vi finne ut, bevisst eller ubevisst, hva som er en passende måte å handle på i det miljøet vi lever i. For et nyfødt barn vil dette si å kjenne igjen for eksempel mors og fars ansikter og deres måte å opptre på, og i neste omgang gi respons på måter som fremmer samspillet med dem.

Det er mye som tyder på at noen av disse tidlige reaksjonene og samhandlingsmønstrene er medfødte, og derfor kan man kanskje ikke si at de er lært. Likevel er det nettopp gjenkjennelse som vil prege den tidlige samhandlingen mellom barnet og mor og far, og de vil tilpasse seg hverandres handlinger – med andre ord lære hvordan den andre opptrer, og slik lage seg sine egne, unike mønstre for samhandling.

Ny kunnskap om hjernen
Etter hvert vil barnets hjerne motta flere og flere sanseinntrykk. Disse vil sendes til de områdene av hjernen som bearbeider og lagrer ulike typer signaler (for eksempel lyder, synsinntrykk, kroppslige erfaringer). Selv om vitenskapen fortsatt på langt nær forstår alt som skjer i hjernen, har de senere års forskning ført til mange nye oppdagelser når det gjelder hvordan hjernen fungerer og utvikler seg.

Den uferdige hjernen
Noe av denne nye kunnskapen handler om hvordan hjernen til et nyfødt barn utvikler seg gjennom barnets aktive samhandling med omgivelsene. En ny hjerne (som har utviklet seg gjennom ni måneders fosterstadium) er på mange måter uferdig, selv om den allerede gjør det mulig for barnet å samvirke aktivt med omgivelsene sine. Men i løpet av de første to–tre årene vokser den, blir gradvis mer avansert og i stand til å bearbeide stadig mer komplekse sanseinntrykk.

Slik utvikler hjernen seg
Hjernen vokser ikke først og fremst ved at det dannes nye hjerneceller, men ved at forbindelsene mellom hjernecellene og de ulike delene av hjernen utvikles og styrkes. Det er nettopp dette som skjer når et barn gjør nye erfaringer der det må bruke flere deler av hjernen samtidig.

Når barnet opplever noe med synet, hørselen og huden samtidig, vil hjernen lage koplinger mellom de ulike sentrene og atter andre sentra for å bearbeide disse inntrykkene og beslutte seg for en passende reaksjon (hvilke bevegelser som skal gjøres, hvilke lyder som skal uttrykkes osv.). Jo oftere ulike deler av hjernen koples sammen, jo lettere vil slike koplinger skje senere.

 

Hentet fra Familieverdens foreldreveilederserie.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelBarnets forståelse av livet
Neste artikkelViktig i kunnskapssamfunnet
DEL