Barnet ditt gjør mange viktige erfaringer sammen med jevnaldrende som de ikke kan få sammen med voksne. Du kan hjelpe barnet med å utvikle mange av ferdighetene det trenger i samspillet med andre barn.

Publisert: 2. januar 2011

Samvær med barn på samme alder gir øvelse i å utsette egne behov, inngå kompromiss, vente på tur og dele på leker – og oppmerksomhet. Det kan være fristende for oss voksne å blande oss inn når vi ser at leken går i stå, eller at det oppstår konflikter blant barna. Ofte er det likevel lurt å holde igjen litt og la barna få en mulighet til å løse problemene på egen hånd først. Selvfølgelig griper vi inn hvis vi ser at et barn har det vondt, men de små uenighetene må barna få trene på å finne ut av selv.

Få barnet til å tenke over uenigheten
Hvis du likevel må gripe inn, prøv å gjøre det på en sånn måte at du setter i gang noen tankeprosesser hos barna. Det er bedre enn bare å gå inn og fortelle hvordan det skal være. Og selv om du ikke griper inn, kan du gjerne gjøre uenigheten til et tema når du snakker med barnet senere.

Hvis du ser at barnet ditt er svært dominerende i leken, eller har vanskelig for å hevde seg og lett lar seg ”overkjøre”, kan du gi barnet innspill til å justere sin egen oppførsel overfor andre barn. Også her er det nyttigere med spørsmål som kan få barnet til å tenke over sin egen atferd, enn påbud. ”Tenk om Ola er like glad å stå i mål som deg, kanskje dere kan dele på?” er bedre enn ”Neste gang må du la Ola stå mer i mål”. Og ”Det kan hende du får være butikkdame neste gang dere leker hvis du forteller de andre at det er det du har lyst til” er bedre enn ”Du må lære deg å si fra til de andre hva du vil”.

Slik gjør vi det her i huset
Når barnet etter hvert får flere erfaringer med jevnaldrende og lærer mer om andre barn og familier, vil du før eller siden bli møtt med argumentet om at ”De andre får lov”. Andre barn får lov til å se mer på TV, de får spise godteri hver dag, de får gå ut uten lue, og de får være lenge oppe om kvelden. Det beste er å legge denne ballen død med en gang. Fortell at andre foreldre har ansvar for sine barn, men at du har ansvaret for ditt barn, og at du gjør det som du mener er best.

Det er selvfølgelig nyttig å snakke med andre foreldre om hva de synes, og kanskje kan dere finne felles regler for en del ting hvis det er naturlig. Til syvende og sist er det likevel barnets foreldre som har ansvaret for de mange valg som må tas i forbindelse med oppdragelse og veiledning av barnet.

Hentet fra Babyverdens foreldreveilederserie. Fagkonsulent: Henning Rye dr.philos. og spesialist i klinisk psykologi

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFundamentet i enhver barneoppdragelse
Neste artikkelOppleves grensesettingen som en krig?
DEL