Allerede som små barn tok Marius og Christina på seg omsorgsoppgaver som normalt hører til voksenlivet. De ble sine egne foreldres viktigste støttespillere. Men hvem så de små barna?

Sist oppdatert: 27. juni 2014

Marius Sørensen-Sjømæling (29) vokste opp i et narkoreir. Helt fra han var liten av tok han ansvaret for både sitt eget og morens liv.

Marius (3) og mamma Ingrid. Foto: privat, lånt med tillatelse fra boken "I for store sko"– Mine første minner er fra da jeg var tre år. Mamma ble banket opp. Jeg husker følelsen. Jeg var livredd, og trodde det var kjempefarlig. Hva hvis mamma ikke våknet opp igjen? Og så kunne jeg ikke si det til noen. Jeg hørte mamma gi en helt annet forklaring på det som hadde skjedd til besteforeldrene mine. Hun hadde gått på ei dør. Jeg visste at det var kjæresten, forteller han.

– Jeg følte meg veldig alene og ensom. Det var ingen andre – bare oss to. Etter hvert begynte også jeg å fortelle de samme løgnene, for å prøve å dekke over det som skjedde.

Marius forteller at barnevernet hadde en mappe på ham fra han var to år gammel. Han tilbragte én natt i et beredskapshjem i forbindelse med en politirazzia hvor moren ble arrestert. Men han kom hjem igjen, og livet gikk videre. Først en måned før Marius fylte ni år, kom de alvorlige reaksjonene på morens livsførsel.
– Mamma måtte si ja til behandling, hvis ikke ville de flytte meg bort fra henne, sier han.

Les mer:
Tør du å ta den viktige samtalen?

Stille barn trenger å bli hørt

Mor var psykisk syk
Christina Birkemose (34) vokste opp med en mor som var psykisk syk med schizoaffektiv lidelse. Morens problemer preget Christinas oppvekst, og preger henne fortsatt.
– Jeg har hatt mange bekymringer og en kunstig modenhet. Da jeg var liten ble jeg ikke skikkelig inkludert sosialt, fordi jeg måtte ordne praktiske ting som klesvask og å rydde i skapene. Jeg sjekket at mammas medisiner ble oppbevart og brukt forsvarlig, og jeg kjempet for å få henne innlagt. Jeg måtte ofte si nei til det venninnene mine var med på, forteller hun.

Moren var en kasteball mellom distriktpsykiatrisk behandling og sykehus. Christina fulgte moren der hun var – mellom kommune, uformelt nettverk og faren.

– Jeg var mye alene. Folk ble utslitt, og måtte trekke seg ut. Men jeg ville ikke trekke meg tilbake, jeg bodde jo sammen med mamma. Jeg har fått evnen til å stå i ubehagelige situasjoner over tid. Men en skal ikke bli nødt til å bli god på å gå gjennom et helvete, sier hun.

Les også:
Når barn kjenner sorg

Vanskelige barn

De vanskelige samtalene

Boken "I for store sko" er en tekstsamling om barn i omsorgsroller. Boka er gitt ut på Hertervig Forlag.Bok om barns behov for å bli sett og hørt
I boken «I for store sko» forteller Marius, Christina og åtte andre unge voksne om å vokse opp med foreldre som av ulike årsaker har hatt behov for støtte i voksenrollen. Psykiater og fagrådgiver Anne Kristine Bergem i BarnsBeste forteller at 8-12 prosent av alle barn i Norge har omsorgsoppgaver utover det som er forventet.  Oppgavene er både av praktisk art og av mer følelsesmessig karakter som støtte og trøst .
– De praktiske oppgavene kan variere fra store mengder husarbeid, til å hjelpe syke foreldre med intimstell.  i hjem hvor  det er rusproblematikk  kan barna føle at de må stå opp om nettene for å rydde vekk flasker, slik at ikke småsøsken ser rotet når de står opp. Noen barn må sørge for at det er mat i kjøleskapet, sier Bergem.

– Dette er selvsagt ikke bra for barn. Det betyr likevel ikke at det går dårlig med alle barn som har omsorgsoppgaver. Men det kan gå ut over skolearbeid, fritid, lek og vennskap. Vi ser at barn helt ned i fem til sjuårsalderen har omsorgsoppgaver, sier hun.

Anne Kristine Bergem, Psykiater/fagrådgiver BarnsBesteVanskelig å be om hjelp
Bergem forklarer at foreldrene dessverre ofte ikke ser at de belaster barna unødig.
– Barn er ekstremt lojale, og vil ikke klage. Foreldrene selv kan også oppleve skam for ikke å strekke til. Og hvor skal en egentlig henvende seg? Det er ikke så lett å vite hvordan en kan be om hjelp. Folk har ikke lyst til å vise sin egen utilstrekkelighet. Som vi ser på Facebook – folk deler det som er fint og vellykket. Resten skjules, sier hun.

Trengte å bli sett
Marius tenker det hadde vært bra om noen tok seg tid til å se ham. Han skulle ønsket at en voksen kunne vært ærlig, og sagt «Jeg vet at du er glad i henne, men alt er ikke bra.»
– Jeg hadde trengt at noen kunne bekrefte at mamma ikke var frisk. Jeg kunne ikke snakke med noen om hverdagslig redsel, som for eksempel at mamma ofte sovnet med en røyk i hånden. Da var jeg redd de ville ta meg fra henne. Paradokset i slike hjem er at det skjer de groveste og mest brutale ting. Men samtidig er det klemmer, og folk som sier «Jeg elsker deg», sier Marius.

Det var en del tegn på at han ikke hadde det bra. Han hadde vondt i magen, var stresset, snakket mye med voksne og var veldig søkende, på jakt etter bekreftelser.
– Likevel var jeg en type barn som typisk glir gjennom. Jeg var ikke utagerende eller aggressiv, sier Marius.

Han kom ofte for sent i barnehagen, og han visste aldri hvem som hentet ham. Samtidig var han tøff og voksen. Marius fikk høre at han var veslevoksen, høflig og god. Moden for alderen.

Hjelp på barnas premisser
En periode ble Marius flyttet til bestemor og bestefar. Mamma var på avrusning.
– Det som ble gjort feil, var at ingen informerte meg eller sa hva som skjedde. Eneste jeg fikk høre, var at «Mamma er syk – hun trenger hjelp». Jeg hadde et veldig kontrollbehov, så jeg begynte å lage egne historier om hva sykdommen var. Jeg laget fortellinger om at mamma var kreftsyk. Barna sa det hjemme, og fikk høre at det ikke stemte. Etterpå kom de på skolen, og sa at mamma var hore, kriminell og narkoman. Besteforeldrene mine hadde nok sterke intensjoner om å skjerme meg, men det meste ble gjort på de voksnes premisser. Noen burde spurt hva jeg lurte på. I stedet tenkte de at siden jeg hadde flyttet til besteforeldrene mine, var alt i orden, sier han.

Likevel var det besteforeldrene som støttet Marius.
– Det som holdt meg oppe var helger på hytta i sommerferien, mulighet til å være med i idrett, korps og å gå på dansing. Det ble en trygg base. Bestefar var der alltid. Jeg har vært kjempeheldig. Besteforeldrene mine er fremdeles der – de er som steforeldre, sier han.

Christina (7), første skoledag. Foto: privat, lånt med tillatelse fra boken "I for store sko"Hadde folk som var glad i henne

En lærer som betydde utrolig mye for Christina, har i etterkant sagt at alt som foregikk rundt henne var horribelt. Og hadde hun ikke hatt så gode venner, ville det nok ikke gått så bra.

Christina og moren var åpne om sykdommen, og Christina ble inkludert av andre barn.
– Vi var fire barn som var mye hos hverandre. Familiene tok seg av meg. Jeg har senere blitt fortalt at flere av disse foreldrene hadde snakket med barna sine om at dersom det ble nødvendig, ville de kanskje bli mine fosterforeldre. Jeg blir rørt av å høre det. Tenk at de ville gå så langt for meg, sier Christina.

Føler seg likevel heldig
Hun føler seg heldig. Folk var glade i henne, og hadde et ønske om å bygge henne opp. De tok henne med inn i en verden med kunst og litteratur.
– Det var så mye godhet at jeg nesten ikke kan tro det. Den lille godheten i hverdagen. Jeg sugde den til meg. Det betyr mye å vite at du er velkommen, og kan plumpe innom hos noen og være en del av flokken, sier Christina.

Ville du tatt imot hjelp fra andre?
– Jeg var sliten, men ville ikke latt noen andre ta over. Da ville de blitt utslitt. Når jeg manglet overskudd, gikk jeg til andre for påfyll. Mange ganger følte jeg meg super-ensom, fortvilende ensom. Det var en avgrunn av ensomhet, men også mye godhet. Jeg er kjempestolt for at jeg var en person som folk orket å hjelpe. Jeg er ydmyk fordi andre gadd å se meg, sier hun.

– Det jeg hadde trengt aller mest, var en slags koordinator. En som hadde vært til stede for oss, og som vi kunne ringe om ting ble akutte. En som kunne hjelpe med å ordne søknader, refusjoner og medisinbruk. En personlig assistent som kunne avlaste meg.

Flere ganger nærmest brøt Christina seg inn hos morens behandlingsansvarlige på sykehuset for å si at de ikke gikk fram på riktig måte. Første gang var hun bare ni år.

Hvem ser barna?
Psykiater Anne Kristine Bergem er opptatt av at barn skal bli sett.
– Det kan være en tannlege, helsesøster, ansatte i barnehage eller på skolen. Det heter «Du tror det ikke før du får se det.» Jeg vil heller snu på det og si «Du ser det ikke før du tror det». Alle som jobber med barn, har lyst til å se det sunne, friske og positive. Man må øve seg på tenke at det kan være at noen barn faktisk ikke har det bra, mener hun.

Bergem opplever at mange vil barn det beste, men de vet ikke hva de skal se etter – og hva som er deres ansvar.
– Mange tenker at dette er oppgaver for barnevernet eller psykiatrien. Men det er det ikke alltid. Vi har alle et ansvar.  I vårt samfunn er vi blitt fryktelig redde for å ta feil og gjøre feil. Selv hjelpere med lovpålagt plikt til å melde fra om bekymring for barns situasjon kan ha en høy terskel for å si ifra. Med begrunnelsen at foreldrene blir sure eller sinte, er det ofte lett å gi seg. Det er ubehagelig når foreldrene blir sinte. Jeg vil faktisk påstå at andres barneoppdragelse er et av vår tids tabuer. Folk tør knapt nok si til noen at de overdriver for eksempel med tanke på kosthold, eller at de synes venninnen ammer for kort tid. Tenk hvor vanskelig det da er å si til noen at de ikke gir barna sine god nok omsorg, sier hun.

Bergems klare oppfordring er «Bli modigere!» Du må tåle at folk blir sure. Du må tåle det for barnas skyld. «De andre» finnes ikke. Det er ikke alltid noen andre som sier fra. Og barnevernet har ikke muligheten til å være alle steder for å fange opp alt som skjer.

Slik kan du bry deg
– Som privatperson kan du ringe barnevernet og diskutere en sak, uten å si navnet på barnet. Du kan få veiledning. Du ødelegger ingenting. Til en nabo kan du også si «Det kan hende at jeg tar feil, men da jeg så jenta di i dag, så hun ut som om hun ikke hadde det så bra.» Dersom reaksjonen er «Takk, så fint at du sa fra», er det kanskje ikke noe mer å bekymre seg for. Hvis de derimot svarer «Ligg unna!», er det kanskje en grunn til uro, sier Bergem.

Hun mener at alle må ta et eget valg.
– Jeg tenker for min del at det er noen feil jeg heller vil gjøre. Jeg vil heller bry meg en gang for mye enn en gang for lite. Det er bedre enn at en person 20 år senere sier at «Du så det, du, men gjorde ikke noe!». Prisen for å slippe å tråkke noen på tærne kan være et barns liv. Og en betaler ikke en gang prisen selv.

Barn tåler mye. Men som både Marius og Christina forteller, betydde det å bli sett av ett voksent menneske hele forskjellen.

Bergem vil snu om på begrepet «av skade blir man klok».
– Jeg vil si at det ikke stemmer. Av skade blir man bare skadet. For å bli klok må noen være der til å forklare og veilede. En må bruke erfaring og få støtte for å kunne bli klok.

Dersom et barn ikke blir sett, er det stor risiko for at det får følger for barnet – både psykisk og fysisk.

Marius og Christina hjelper andre
Marius er i dag generalsekretær i BAR(Barn av rusmisbrukere), en organisasjon han selv var med på å stifte i 2009. Også han støtter Bergems oppfordring.
– Send gjerne bekymringsmeldinger. Jeg gjør det, og får sjelden sinte reaksjoner. Hvis den ene meldingen kan føre til en bedre hverdag for ett barn, er det bra. Og tar jeg feil, beklager jeg det. Men jeg vil heller feile ti ganger, for så å ha rett én gang. Da slipper vi spørsmålet – hvorfor gjorde du ikke noe? Jeg pleier å si at folk skal følge magefølelsen. Luft tankene dine med noen du stoler på. Dersom du føler det er noe som ikke stemmer, er det kanskje viktig. Gå videre derfra. Det er ofte telefonen fra en nabo, tante eller fritidsleder som er utslagsgivende. De har kanskje fått inn to-tre meldinger, og de er usikre. Så kommer den som fører til at noe blir gjort, sier han.

Les også:  
Når ville du kontaktet barnevernet?

Christina kom seg opp og fram. Hun er lykkelig gift, har tre barn, tok mastergrad i kommunikasjon, og jobber i dag som informasjonsmedarbeider i BarnsBeste – kompetansenettverk for barn som pårørende. Hun holder også på med en bok om sitt eget liv.
– Jeg er veldig opptatt av at alle barn skal få være like, enten de er barn av foreldre med kreft, diabetes, hjertesykdom eller psykisk sykdom. Det skal ikke være ulikhet i forhold til helse og utdanning. Ennå har noen en tendens til å bli sinte fordi jeg har det så godt, og at jeg smiler, sier hun.

– Jeg hadde det dårligste utgangspunktet, men jeg klarte meg likevel. Hver eneste dag må jeg på ny velge at dette er veien jeg skal gå – resten av livet. Jeg vil gjøre det bedre for den neste generasjonen. Vi skal ikke bare vise hvor flinke vi er. Vi skal alle bli den beste versjonen av oss selv, avslutter hun.

Hva synes du om artikkelen?