Når noen nære blir alvorlig syke eller dør, må vi snakke med barna om det. De merker uansett at noe er annerledes, og kan bli mer utrygge hvis man tier om sannheten.

Publisert: 7. november 2011

Ved alvorlig sykdom eller dødsfall i nær slekt eller omgangskrets påvirkes både barn og voksne. En doktorgradstudie viser at det er viktig å være åpen om det som skjer – for barnet merker uansett at noe er feil. Men barn reagerer gjerne annerledes enn voksne; de kan være knust av sorg et øyeblikk for så å leke med venner det neste.

Kati Falk er barnepsykolog og har skrevet boken ”Nära döden, nära livet”. Hun treffer ofte barn som har mistet noen nære.

– Barnet savner den døde i situasjoner hvor vedkommende ville vært en naturlig del, men kanskje ikke når de er i barnehagen og leker med vennene sine. For dem er det lettere å veksle mellom sorgen og å leve i nuet. Som voksen kan man tro at barnet ikke sørger fordi det ikke gjør det hele tiden, sier Falk.

Voksne har det vanskelig og bekymrer seg kanskje for hvordan framtiden skal bli uten den døde. Men dette er abstrakte tanker som små barn ennå ikke er modne for. Barn kjenner på tapet, men savnet slik som voksne opplever det, krever evnen til å ønske seg en annen virkelighet.

Mikael Wallbergs sønn fikk leukemi som 1 ½ åring, men er frisk i dag. Mikael og konen Anna tenkte mye på hvordan de skulle snakke med sønnen, tvillingsøsteren hans og den åtte år eldre datteren om sykdommen.

– I begynnelsen forklarte vi han ikke så mye, sier Mikael. – De første dagene hadde han mye vondt og vi fokuserte mest på å trøste og ikke vise vår sorg. Når han sov gråt vi. Verre var det med storesøster som så sorgen vår og som forstod hvor syk han var. Veldig tidlig sa legene at vi ikke burde si til henne at lillebror kom til å bli frisk hvis hun spurte. Hun hadde naturligvis mange spørsmål og det var en veldig tøff tid, forteller han.

Les også:

De vanskelige samtalene

Mathias (2) ble mobbet i barnehagen

Når barnet oppfører seg dårlig i barnehagen

Unngå hemmelighold
Barnesykepleier Eva Mårtenson ved Institutt for medisin og helse ved Linköpings universitet har skrevet avhandlingen ”Også barn har rett til å vite”. Hun påpeker at det er viktig å være åpen om hva som skjer. Unngå hemmelighold og la heller barnet få delta og stille sine spørsmål – de merker uansett at noe er feil.

Når noen nære blir syke, kan det være lurt å sette seg ned sammen med barnet og snakke om hvordan kroppen virker og hvor sykdommen er. I artikkelen – Mamma, hvorfor puster vi? får du gode tips om hvordan du forklarer barnet om hvordan kroppen virker.

Hvis den syke har fått en dødsdom er det imidlertid ikke nødvendig å fortelle barnet om det med en gang. Den uroen det er å vente i uker, måneder eller kanskje til og med år på at noen skal dø, trenger ikke barnet å bli utsatt for.

– Man kan si at det er alvorlig, men at man håper at legene kan gjøre personen frisk igjen, sier Falk.

Mikael og Annas sønn var så liten at det ofte var viktigere å leke enn å prøve å forklare.

– Tidlig i behandlingen brukte sykehuspersonalet en av bamsene hans til å forklare hva de skulle gjøre med ham. Den ble koblet til både slanger og maskiner og fikk plaster. Senere fikk han tilført væske med blodceller, og plutselig forstod gutten litt mer av hva som skjedde med ham. Han begynte å snakke om de dumme cellene i blodet. Vi lekte med utstyret og behandlingen ble nok ikke så merkelig for han siden han var så liten og var mye på sykehus. Han så flere syke barn enn friske, forteller Mikael.

Les også:

35 tips til jentemammaer og jentepappaer

35 tips til guttemammaer og guttepappaer

Ta med barna i begravelsen
Fra fireårsalderen begynner barn å reflektere omkring døden. Hvordan man besvarer spørsmålene som kommer, er opp til hver enkelt familie å avgjøre ut fra eget standpunkt og tro. Men unngå å skremme barnet.

– Det skal være noe som kjennes ekte for den som sier det. Ingen vet hva som skjer etter døden, og dermed finnes ikke noe fasitsvar, sier Falk.

Når man snakker med barn om døden skal man unngå tvetydige begreper som ”gått bort” eller ”sovnet inn”.

– Noen barn har ventet i flere år på at den døde skal våkne igjen. Det er viktig at barnet forstår at døden er for alltid, sier Falk.

Mange barn forstår mer av dette hvis de får bli med i begravelsen. Kati Falk mener hovedregelen bør være at barn alltid blir med, selv spedbarn.

– Det er fordi de ikke i ettertid skal kjenne på at de var for små eller uviktige, sier hun.

Om man selv er veldig trist, kan det være lurt om noen andre kan ta seg av barnet under seremonien. Men det er også lov til å vise barna at man sørger.

– La barnet få trøste. Det styrker selvtilliten deres, sier Falk.

For å hjelpe barnet å bearbeide sorgen kan man gjerne lage en minnebok sammen med bilder og historier om den døde. Da hjelper man også barnet å bevare minnene til det blir eldre.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHvilket nummer var du?
Neste artikkel“Sov, for helvete”
DEL