Da tobarnsmoren Elena Roux fikk kreft, fortalte hun barna det med én gang. Kreftsykepleier Ragnhild Stangeland oppfordrer til stor åpenhet når noen er syke.

Sist oppdatert: 9. januar 2013

 

17. oktober 2012 skriver Elena (30) fra Stavanger på bloggen sin:

For to uker siden var livet mitt normalt. Jeg var på jobb, leverte unge i barnehage, hjalp. Maria med lekser og var inne i alle hverdagsrutiner. På 2 dager ble livet snudd opp ned. Jeg har kreft og jeg må igjennom strålebehandling og cellegift som varer i mange uker. Jeg har sett dødsangsten i øynene og tankene har gått rundt og rundt.www.lattemedvanilje.blogg.no

Våren og sommeren før hadde Elena hatt utflod og små blødninger. Hun tenkte ikke over blødningene, helt til mannen hennes i oktober ba henne oppsøke fastlegen. Dagen etter fikk hun time hos Gynekologisk poliklinikk på Stavanger Universitetssjukehus (SUS). Elena så for seg en kjapp celleprøve, men endte opp med å bli undersøkt i én time. Overlegen sa at blødningene mest sannsynlig skyldtes kreft. Hun ble bedt om å dra hjem, og skulle få resultatene to dager senere.

Les mer: Gravide Jannicke fikk kreft i uke åtte – slapp å avbryte svangerskapet

– De to dagene var et helvete. Da overlegen ringte og sa at jeg hadde fått kreft holdt jeg på å svime av, forteller Elena.

Deretter gikk det slag i slag for Elena. Hun fikk beskjed om at behandlingen skulle foregå i Bergen, hvor den beste ekspertisen lå. Hun hadde en fire centimeter stor svulst i livmorhalsen, som hadde vokst seg inn i sidene og i buken. Hun var avhengig av intensiv behandling. Hver dag i tre måneder fikk hun stråling, cellegift, hypertermi (varmebehandling) og brachytermi (innvendig stråling).

Åpen dialog med barna
– Vi bestemte oss for å ha en åpen dialog med barna fra dag én. De ble fortalt at mamma hadde fått kreft, og at jeg måtte til Bergen for å bli helt frisk, sier Elena, som har en datter på ni og en sønn på fire år.  

Barna fikk høre om cellegift og stråling, men døden snakket de ikke mye om.
– Døden var ikke relevant. Jeg skulle bli frisk! Vi snakket om døden. Ikke i forhold til meg, men at alle dør og at det er en naturlig del av livet.

Les mer: Nibarnsmamma Lene: Livet er her og nå 

Dårlig samvittighet
Elena var preget av mye dårlig samvittighet da hun var borte fra barna. 29. november skriver hun på bloggen:

Savner ungene mine enormt og føler meg som verdens dårligste mor. Ikke får jeg fulgt de skikkelig opp eller sett de. Er bare trist. Det er så tungt dette her. Har grått mange, mange tårer i dag.

– Det å være kreftsyk mor var helt forferdelig. Jeg var livredd for å dø fra ungene mine og at de skulle vokse opp uten mor. Jeg var livredd for hvordan de skulle klare seg uten meg, sier Elena.

Les mer: Den evige bekymringen

Tungt for barna
Hun forteller at datteren på ni år tok sykdommen veldig tungt, mens minstemann på fire ikke helt har skjønt hva som har foregått.

– Da jeg kom hjem på permisjon i helgene var jeg utslitt, så spesielt datteren min skjønte jeg var veldig syk. Han minste har mest følt på savnet etter mammaen sin, forteller tobarnsmoren.

Avstanden Stavanger – Bergen var tøff for hele familien. De fikk dekket et opphold av Haukeland slik at barna fikk komme på besøk og bo på familierom på pasienthotellet. Familien fikk også penger av Kreftforeningen, som skulle brukes på å gjøre noe kjekt sammen.

– Vi dro til Fløyen, Akvariet og spiste på restaurant for pengene. Barna ble med på omvisning på stråleavdelingen, og fikk se da jeg fikk stråling.

Barna fikk også hver sin gave fra stråleterapeutene, som ifølge Elena gjorde en fantastisk jobb med barna.

Les mer: Slik får du til gode samtaler med barna

Svulsten nesten borte
5. desember 2012 ble svulsten målt på ny.

– Svulsten var nesten helt borte! Kroppen min hadde respondert veldig bra på behandlingen, sier Elena.

Samme dag skriver hun på bloggen:

Jeg vant!! Jeg slo den jævla kreften! 2 uker igjen for å brenne vekk svulsten!! 10-0 til meg!! Tusen takk folkens for å holde meg oppe. Jeg nærmer meg mål:)

Elena har akkurat fått beskjed om at behandlingen har gått bra, og at svulsten har blitt mye mindre. 

Snakk med barna om kreft
– ­Generelt anbefaler vi stor åpenhet når mamma eller pappa har fått kreft, sier Ragnhild Stangeland, som jobber som kreftsykepleier hos Kreftomsorg Rogaland (KOR).

Hun forteller at det finnes flere bøker, for eksempel Kjemomannen Kasper og Da pappaen til Johanne fikk kreft, som kan være til stor nytte for familier som opplever sykdommen. Her forklares barna hva en kreftcelle er, og hva det er som skjer inne i kroppen.

Ragnhild Stangeland i Kreftomsorg Rogaland.

Ta med barna til sykehuset
Stangeland sier det er viktig barna får ta så stor del i sykdommen som mulig.

– Vi anbefaler å ta med barna på sykehuset, slik at barna kan se hvem som er der og passer på mamma mens hun er syk, sier hun.

Dersom mamma eller pappa er sendt til et sykehus et annet sted i landet, mener kreftsykepleieren barna må få anledning til å besøke dem så ofte det lar seg gjøre, i tillegg til å holde kontakt via telefon og Internett.

Vær åpne om følelser
Stangeland sier det er viktig barna forstår at kreft er et tema foreldrene er åpne om, både det som skjer med den kreftsyke fysisk, men også i forhold til alle følelsene som dukker opp. Det er mange fordeler med å være åpen om hva som skjer.

– ­Jeg møter barn som skjønner at foreldrene synes det er vanskelig å snakke om sykdommen, og derfor undertrykker de sine egne behov for å snakke om det. Hvis barna spør hvorfor mamma er lei seg, må de få en forklaring, framfor å si ”det var ingenting”, sier hun.

Les mer: Å snakke med barn om de vanskelige emnene

Ikke forti sykdommen
Stangeland sier de fleste barn takler og tåler mer enn vi tror. Men noen barn er reddere og mer bekymret enn andre, og det kan være store forskjeller blant søsken. Det er viktig å møte det enkelte barnet der de er. Fortielse når en opplever utfordringer i livet er ofte det barna takler dårligst.

– ­Barn har god fantasi, og hvis de ikke får forklart hva det er som foregår kan de finne på å skylde alt som skjer på seg selv. De ser at mamma er lei seg, og tenker det er noe galt de har gjort. Noen blir bekymret for økonomi, mens andre stiller spørsmål til hvem som skal lage mat og vaske klær når mamma er borte, sier Stangeland.

En annen grunn til at det er viktig barna får ta del i behandlingen, er for at de skal skjønne at mamma er på sykehuset for at hun skal bli frisk. Etter en cellegiftkur blir den kreftsyke dårlig, og barna lurer da på hvorfor mamma er blitt dårligere, og ikke frisk – som det jo var meningen hun skulle bli.

– Ved at barna blir fortalt på forhånd at mamma kommer til å bli litt dårligere før hun blir bedre, får barna en større forståelse for sykdomsforløpet, sier Stangeland.

Hun sier man ikke må love barna at den syke blir frisk om det ikke er tilfelle. Man kan si at legene tror at en skal bli helt frisk, men at de ikke kan si det helt sikkert. Vet en at en ikke kan bli frisk så er det bedre for barn å få vite at mamma ikke kan bli frisk, men at legene gjør alt de kan for at mamma skal leve lenge.

Snakk om døden
Også døden er viktig å snakke om, ifølge Stangeland.

– ­Mange barn har tanker om døden, og kjenner noen som har hatt kreft og dødd. De må fortelles at de aller fleste som får kreft overlever, sier hun.

Hun forteller at barna må inkluderes dersom det noen som står barnet nært skal dø. Det er viktig at barnehage, skole, ledere på fritidsaktiviteter blir informert om barn står i en vanskelig situasjon, slik at de kan være til best mulig hjelp og støtte.

Les mer:Hvordan snakke med barn om sykdom og død

Les mer: Barnets forståelse av livet

Les mer:Helse

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSlik blir du en bedre mamma
Neste artikkel– Fordel å være ung pappa
DEL