Britt skulle gjerne sagt at det ikke gjør henne noe at fremmede tror datteren Emma er en gutt. Men det stemmer ikke. Hun synes det er flaut. Og hun skammer seg fordi hun synes det er ubehagelig. For hvis det ikke plager Emma, så burde det jo ikke plage henne heller?

Sist oppdatert: 2. July 2015

«Hei lillemann!»
«Hun er faktisk en jente.»

«Vil han være med deg inn i prøverommet?»
«Neida, hun har det fint her ute.”

«Sønnen din smilte nettopp så skjønt!»
«Det er datteren min.»

«Å, unnskyld!»
«Det går bra», sier jeg.

Emma legger stort sett ikke merke til det. Og hvis hun gjør det, sier hun sannsynligvis ingenting. Noen ganger ser hun på meg med et lurt blikk mens hun holder fingeren foran munnen sin. Hun rister stille på hodet og ler stille av vår lille hemmelighet.

Hemmeligheten vår er at hun er en jente – hun ser bare ut som en gutt.

«Det går bra», sier jeg. Men jeg føler ikke at det går bra. Jeg kjenner behov for å beskytte henne, samtidig som jeg er flau, og kanskje også skammer meg.

Og jeg skammer meg definitivt over at jeg synes det er så ubehagelig.

Les også: – Ja, vi bryter foreldrereglene!

Da Emma for en måneds tid siden først nevnte at hun ville klippe håret kort, gråt jeg. Ikke foran henne, naturligvis. Jeg spurte heller hvorfor, og ba henne finne et bilde på nettet som vi kunne vise frisøren.

Men så gikk jeg i dusjen og gråt.

Jeg gråt ikke fordi hun ville klippe seg, men fordi hun ville «klippe av alt sånn som gutter gjør». Av en eller annen grunn var det dråpen som fikk begeret til å renne over.

Emma har ikke gått i kjole siden hun var to år. Hun hater det. Nå er hun ti år og bruker basketshorts og tøffe t-skjorter eller singleter – eller noe gammelt og flekkete som vi har fått gratis. Når hun «pynter» seg har hun på seg trange jeans, rutete skjorte og svarte og grønne Converse sko.

Jeg må innrømme at hennes klesstil alltid har gjort meg litt trist. Da jeg fant ut at jeg skulle få en datter, løp jeg hjem og malte barnerommet to nyanser av rosa mens jeg fantaserte om jentekvelder og handleturer. Jeg skulle lære henne å lage ulike frisyrer og lakke neglene. Jeg klarte knapt å vente på å ta fatt på mammarollen med en liten mini-meg. 

Men det viser seg at du ikke føder dukker. Og i stedet for en mini-meg, fikk jeg et helt annerledes og selvstendig menneske med egne tanker og drømmer. Og ja, det gjorde meg litt trist.

Det gjorde meg også veldig stolt. Jeg har alltid beundret hennes selvtillit og trygghet på seg selv. Jeg er også forundret over hvor tidlig dette skjedde. «Hun har nektet å gå med kjole siden før hun lærte å snakke!» Jeg er kjent for å skryte.

Les også: Har vi som foreldre gjort noe feil?

Jeg har kjempet hardt mot betegnelsen guttejente.

«Hun er ikke en guttejente», sa jeg. «Hun er en jente som ikke liker rosa, kjoler eller å leke prinsesse. Hun trenger ikke noen kategori. Jenter kan være mye mer enn bare det!»

Jeg trodde jeg ga henne styrke, og lærte henne å sette pris på og elske seg selv. Nå lurer jeg på om jeg samtidig holdt døren på klem for drømmen som brast.

For jeg gråt i dusjen da hun ville klippe håret kort.

«Vi kommer aldri til å få barnebarn!», gråt jeg til mannen min på andre siden av dusjforhenget. «Og jeg kan vedde på at ingen av barna våre vil gå på skoleball». 

Ja, for det er ikke bare det ene barnet vårt, men begge to som nekter å tilpasse seg sosiale normer – særlig kjønnsroller. Og vet du hva? Noen ganger er det slitsomt. Noen ganger er det tøft når forventningene ikke blir innfridd, og du må justere drømmene etter virkeligheten.

«Du aner ikke hva som kommer til å skje i fremtiden», sa mannen min. Moren min sa det samme da jeg kom meg ut av dusjen og delte frustrasjonen min med henne. 

«Og forresten», minnet hun meg på, «så skulle du aldri ha barn.»

Akkurat. Ironien her er at jeg ikke vokste opp med drømmer om mammarollen. Jeg ville ikke en gang ha barn. Faktisk var det bare takket være en veldig dårlig økonomisk avgjørelse («Prevensjon er så dyrt!», sa jeg) at jeg stod foran valget om å få barn. Min drøm om barn er knapt eldre enn barna mine. 

Og her satt jeg og gråt for mine ufødte barnebarn.

Det handlet ikke om barnebarn, sa jeg til meg selv. I det øyeblikket, den dagen, ville jeg bare veldig gjerne ha et normalt barn – fordi jeg tenkte det ville være enklere.

Les også: Tenk over hvordan du beskriver barnet ditt!

Jeg tok meg selvfølgelig sammen. Og minnet meg selv om at barna mine er fantastiske. Både Jared og moren min minnet meg om at motstanden barna mine hadde mot å være normale var min feil. Jeg hadde ikke oppdratt dem til å følge strømmen. 

Jeg hjalp Emma å velge en frisyre – en av de vi fant da vi søkte etter kjønnsnøytrale frisyrer – og tok henne med til frisøren.

Jeg hadde også en kjapp liten diskusjon med henne om hvorvidt hun kunne være transkjønnet. 

Hei, det er 2015 og jeg leser på nettet.

«Em, føler du deg mer som en gutt enn en jente?», spurte jeg.

«Snakker du om det der kjønnsbyttegreiene?» spurte hun mens hun viste med fingrene for å understreke poenget.

«Ehh… ja? Hvordan vet du om det?»

Hei, det er 2015 og hun har tydeligvis altfor fri tilgang til nettet.

«Ja, det er det jeg mener», sa jeg.

«Nei, mamma. Jeg er ikke en gutt inni meg. Jeg er livredd for operasjoner, og ville aldri gjort det!»

Mitt svar var naturligvis «Hva om du ikke var redd for å bli operert?»

«Nei, jeg er en jente. Jeg vil bare ha guttesveis.»

Les også: Derfor bør du si unnskyld til barna

Så hun fikk guttesveis, og elsker det. Elsker det!

Hun kom hjem fra skolen den første dagen og sa: «Læreren min sa at jeg ble en helt ny person med denne sveisen!» Hun gir også sveisen æren for at hun gjør det så bra på baseball-treningene. Ungen lyser av glede nå, og det er ikke noe hår å gjemme bort lykken bak. 

Jeg kan ikke tro at jeg var så skeptisk til å la henne klippe håret sitt, sier jeg til meg selv.

Hun blir med meg på jobb, og alle tror hun er en gutt. 

Jeg korrigerer dem forsiktig, uten at hun legger merke til det, og har lyst til å gråte igjen.

Og sånn har det vært de siste par månedene. Jeg er på en følelsesmessig berg- og dalbane på grunn av min datters utseende – eller rette sagt, på grunn av andres syn på hennes utseende – og hvordan jeg reagerer på det.

Jeg foreslår at hun kan bruke øredobber, så folk skjønner at hun er en jente. Hun sier at hun godt kan bruke øredobber oftere, men minner meg om at hun ikke bryr seg hva andre synes.

«Du sa at det ikke spiller noen rolle hva andre synes». 

Jeg sier at hun er fantastisk, og unnskylder at jeg synes det er vanskelig.

«Jeg vet ikke hvorfor det plager meg, Emma», innrømmer jeg. «Men jeg er så utrolig stolt av at du tør å være deg selv, uansett hva jeg gjør.»

«Jeg tenker bare at folk tror at du ikke lykkes i å oppdra en datter», sier hun dønn ærlig.

«Du er så klok». 

«Ja, jeg burde sikkert gått til psykolog eller noe», svarer hun. 

Hvordan kan jeg unngå å sprekke av stolthet over henne?

Jeg lurer på om noe av problemet ligger i nettopp dette.

Vi mødre knytter oss til barna helt fra de er i magen. Og så glemmer vi å klippe navlesnoren, og fortsetter den sterke tilknytningen. Deres suksess er vår suksess, deres nederlag er vårt nederlag. Hvordan du oppfatter barnet mitt er på en måte det samme som hvordan du oppfatter meg. Vi er stolte av barna våre, eller skammer oss over dem – ettersom de er et direkte speilbilde av oss selv.

Les også: Du ødelegger ikke barna dine om du gjør dette

Det største problemet, min virkelige oppdagelse, er at jeg verdsatte hvor pen datteren min var. 

Skjønnhet teller.

Jeg skulle gjerne sagt at det ikke gjør det. Jeg kunne understrekt at skjønnhet ikke spiller noen rolle. Men jeg har ofte sagt at vi alle er vakre, noe som tyder på at det er viktig for oss å være det.

Kanskje vet Emma allerede noe jeg ikke vet; forskjellen på å være pen og vakker.

Hun er en kunstner som elsker å omgi seg med farger, lys og luksus. «Jeg kan ikke noe for det», sa hun en gang til meg fra balkongen på det femstjerners hotellrommet. «Jeg har det bedre når jeg omgir meg med vakre ting!» Men hun var ikke interessert i det som var pent.

Jeg innrømmer at det gjør jeg. Jeg vil ikke fortsette å skamme meg over det – det hjelper ingenting. Jeg liker å føle meg pen, og jeg har vokst opp med et bestemt syn på hva som er pent. Det er der jeg er nå.

Men jeg holder også på å:

… lære å ikke se på barna mine som speilbilder av meg selv.

… ønske å utvide min oppfatning av hva som er pent.

… se nærmere på hvorfor jeg synes «pent» er så viktig.

… fortsette å lære å gi slipp, gi slipp og gi slipp når det kommer til barna mine.

Les også: Vær bevisst hvordan du former barnet ditt!

Bloggen ble opprinnelig publisert på Britt Reints blogg In Pursuit of Happiness

Hva synes du om artikkelen?