Det vondeste en mamma kan oppleve er sorgen til sitt eget barn, tårene som kommer og håpløsheten du kjenner når du vet at selv ikke de varmeste ord kan hjelpe den lille kroppen som blir slukt av vanskelige følelser.

Publisert: 13. november 2013

Du holder rundt det kjæreste du har, og bysser det frem og tilbake. Du prøver å finne ord som kan tøste, og du kjenner at dine egene varme tårer drypper ned på det vakre lille hode som hviler i fanget ditt, som søker nærhet og trygghet.

 Det er så sårt å se det lille barnet og vite at du ikke kan overta de vonde følelsene, klumpen i halsen og frykten de føler. Du kan ikke overta det vanskelige og du må se på at barnet strever, og din sorg blir dobbelt så stor.

Et barn som opplever sorg er så meningsløst og vondt, så hjerteskjærende. De fortjener ikke disse vonde og vanskelige følelsene, de fortjener lykke og uvitenhet om hvor vanskelig og meningsløs verden kan være.

Det stikker i mammahjerte når du hører de små hulkene fra den lille kroppen som rister av gråt, som hiver etter pusten og søker etter hjelp.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne overta de vonde følelsene, jeg skulle så gjerne ønske at mine ord var mer trøst enn de er, og jeg skulle så gjerne ønsket at jeg kunne gi mine barn en lykkelig og god barndom uten kjennskap til alt det vondt.

Men vi lever på ekte, og verden er ikke en vakker blomstereng med nydlige blomster og solskinn. Livet er like mye en steinet fjellside og et nakent stup.

Jeg får bare håpe at min kjærlighet til mine barn er den trøsten de trenger for å takle veien videre når de en gang skal forlate rede og fly ut i verden. At den omsorgen jeg gir når de sørger nå, skal hjelpe dem gjennom de samme følelsene når de selv blir voksene og når de selv skal trøste sine barn.

Du kan lese flere tekster av Yvonne i bloggen hennes steinihavet

Barn sørger annerledes enn voksne

Gutten sørger over bestemoren han mistet sist år, som gikk bort av kreft alt for tidlig. Og noen dager blir han så uendelig trist når han finner et minne om dette viktige menneske som alltid var der for han, fra den dagen han var født til hun plutselig gikk bort. Hun var en trygghet for han, og det er sårt som mamma å ikke kunne gjøre noe med det. Han samler på minner etter henne, og finner mye trøst i et plagg hun har strikket, en leke hun gav han eller et bilde som henger på veggen, men noen dager blir savnet så stort at sorgen kommer helt frem i lyset.

Og selv nå som det er gått en god stund, er følelsene hans like sterke som den dagen hun gikk bort, siden barnet lar følelsen komme frem til overflaten. Veldig motsatt av det vi voksene ofte gjør.

 

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDu er en god pappa
Neste artikkelEtt barn ute og et annet hjemme?
DEL