Klar beskjed kan være avlastningBarnepsykolog Helge Holgersen ved Universitetet i Bergen tror stadige forhandlinger i hverdagen kan bli slitsomt - både for foreldre og barn.– Barnet har ikke kapasitet til hele tiden å skulle ta stilling til ting. Jeg mener det kan være en avlastning for barnet dersom du noen ganger sier klart fra hvordan det skal være. Vi ser at barn liker at ting er satt i system. De liker at de gjør ting i en bestemt rekkefølge, det er trygghet i det, sier Holgersen.
Lager du middag, mener Holgersen at du ikke skal lage en egen rett til hvert av barna.– Unger er vanedyr. Begynner du med spesialbehandling, baller det fort på seg. Barna skal ikke alltid få viljen sin, noen ganger er det bare sånn, sier han.
Holgersen tror heller ikke det er vits i å gjøre ting om igjen, hvis det ble feil første gang.– Dersom mamma tok bilbeltet på i stedet for pappa, er det allerede blitt feil. Det blir ikke mer riktig selv om pappa tar det på andre gang. Da er det bedre å si at «nå er det mamma som hjelper deg», og gjøre det, sier han.
Dårlig samvittighetMange foreldre sliter ofte med dårlig samvittighet når de må ta upopulære avgjørelser. Holgersen tror da det er viktig for de voksne at de prøver å se ting utenfra, og spørre seg selv om det var urimelig.– Det er en fin egenskap å kunne leve seg inn i barnas verden, men det er ikke slik at barnet har mer rett selv om det gråter. De kan grine fordi de er leie seg eller har vondt, men de har ikke mer rett for det, sier Holgersen.
Han mener at de som har barn ikke vil komme utenom slike reaksjoner.– Vi foreldre er glade i de små, men det går an å si at nå er det nok. Jeg tror at også de typisk ettergivende foreldrene etter hvert blir så irriterte, at det på et punkt kan sprekke. Da blir de selv urimelige, sier Holgersen.
Han forklarer at det ikke automatisk er slik at barna selv forstår når det blir nok masing.– Hvis du har vært ettergivende og latt barnet få is fire dager på rad, vil det mest sannsynlig grine enda mer dersom det ikke får det som det vil den femte dagen, sier Holgersen.
– Har dagens foreldre gått for langt i å diskutere med barna?– Nei, det har ikke gått for langt. Vi gamle henger nok litt etter, og mange tenker at «nå får ungene makta». Men slik er det ikke. Det er fortsatt vi voksne som har ressursene og makten, sier Magne Raundalen.
– Hva når barna ikke vil gi seg?– Da har jeg to begreper: Null – dette bestemmer jeg, og tull – dette vil jeg ikke har noe av. Disse reglene lærer barna seg ganske fort, sier Raundalen.
Gi klare meldingerEn viktig ting foreldre kan gjøre, er ifølge Raundalen å gi klare meldinger.– Voksne gir egentlig altfor mange meldinger. Jeg snakket nettopp med ei mor, som sa at sønnen på fire ikke hørte etter. Selv om hun sikkert hadde ropt til ham ti ganger. Men gutten pleide oftere å høre på faren. Da de spurte sønnen om hvorfor det var sånn, var svaret at «pappa teller». Da hadde han klare rammer å forholde seg til, sier han.
Raundalen sier barn på tre, fire og fem år er veldig innstilt på ett program. Vil de ha på seg den røde buksa, er de ikke til å rokke – selv om den buksa ligger våt og ikke har fått den nødvendige runden i tørketrommelen. Når det er noe de ikke kan få, så skaper de seg.– Det er i barnets natur. Da må vi tenke at de er i en blindgate, og vi må finne ut av hvordan vi kan få dem ut av denne blindgaten, sier han.
Selv var Raundalen nylig med et barn på fire og et halvt år som var så fortvilet akkurat på grunn av ei bukse.– Da prøvde jeg å avlede. Sa at jeg hørte en annen bukse som lå og gråt i skapet fordi den ikke ble brukt. Hun hørte gråten, og syntes forferdelig synd på den stakkars buksen – og tok den rett på, sier Raundalen.
Når barnet er mellom to og fire år, mener Raundalen det handler om å få dem ut av blindgaten. Er de fra fire til seks, kan vi si at dette er bare tull.
– Hva hvis de ikke gir seg?– Da kan du bare forlate slagmarken. La ungen få frese fra seg, for dette er bare tull. Det kan være ubehagelig for foreldrene, men barn er intelligente og forstår hva de holder på med, sier Raundalen.
Helge Holgersen tror det er viktig at en ikke spør barna om hva de ønsker dersom det ikke er noen alternativer.– Hvis du i påsken spør barnet om dere skal gå på skitur neste dag, men du vet at ungen ikke har et alternativ til denne turen, bør du ikke spørre. Da sier du heller at «i morgen skal vi på tur». Fortell tingene slik de er, sier Holgersen.
Sterke følelserHelge Holgersen tror foreldre ofte kan bli litt redde dersom det er veldig sterke følelser med i bildet.– Da føles det gjerne ekstra galt, og som at det er noe i veien med grensene vi setter. Men det bør ikke være slik at noen føler de må ut og ta seg en røyk for å beholde roen og holde ut i heimen, sier Holgersen.
Men dersom du først har sagt nei til noe, er det viktig at du holder på det.– Gir du etter i etterkant, kan det bli ufattelig mye mas. Men har du selv vært dum eller urimelig, er det en fin ting å si at en faktisk gjorde feil, sier Holgersen.– Men du skal ikke unnskylde deg for selvfølgeligheter. Dersom du kommer med lange forklaringer, kan det fort virke som en unnskyldning. Og det blir ikke rett, sier han.Prøver mest ut hjemmeMange opplever at barna kan være to forskjellige personer for eksempel hjemme og i barnehagen.– Barna tester ut grenser der de føler seg trygge. Så det handler ikke alltid om hva de kan eller forstår. Jeg tror foreldre skal være glade for at det er forskjell på hvordan de oppfører seg hjemme og ute, sier Holgersen.
Selv om det kan føles slitsomt, mener Holgersen det kan være godt for barna å bli litt presset.– Da lærer de seg å ta litt hensyn til andre mennesker. De forstår at det er andre her enn dem. Barn som alltid får det som de vil, er ikke alltid like kjekke å være sammen med, sier Holgersen.
Og det er ikke alltid at litt forhandlinger eller uenigheter er negativt. Noen ganger kan det være godt å få bryne seg litt på hverandre også.– Så kan det hende at både du og barnet kan se tilbake på den gangen hun måtte bruke den hjemmesydde jakken. Hvis ungene merker at du insisterer på noe, merker de også at du bryr deg om dem. Det er omsorg i det. Og ofte kan også uenigheter være med på å fremme gode samtaler etterpå, sier Holgersen.
