Blir det fort slik at én av dere er den snille, mens den andre er den strenge forelderen som må sette grenser? Pass i så fall å bytte på rollene, råder barnepsykologer.

Publisert: 21. mars 2016

Må mor og far alltid være enige i barneoppdragelsen? Nei, mener barnepsykologer.

– Mor og far er forskjellige mennesker, og vil ofte ha ulike syn på ting. Jeg ser ingen problemer i at foreldre tenker ulikt om ting i hverdagen, sier barnepsykolog Willy Tore Mørch.

Vær enige om de viktige tingene
En del saker er viktige i barneoppdragelsen. Står dere overfor alvorlige utfordringer, som for eksempel et sterkt utagerende barn, sier Mørch det er viktig at foreldre er koordinerte.
– Det er fullt ut mulig å bli enige om hvordan dere skal håndtere barn som utagerer. Det er veldig viktig å være samstemte i slike situasjoner, ellers opplever en fort at barnet prøver å spille foreldrene opp mot hverandre, sier Mørch.

Trenger ikke alltid å ri egne prinsipper
Handler det derimot om hverdagslige trivialiteter, trenger man ikke være så samstemte.
– Dersom det er noe som ikke har alvorlige konsekvenser, som for eksempel at barnet får litt godteri på en onsdag, må en tenke om det er viktig å ri sine egne prinsipper. Skal en alltid ha rett, eller er det greit om den andre får lov til å bestemme? sier Mørch.

Liker ikke å bli overprøvd
– Jeg tror det er verst når man opplever at partneren undergraver ditt prosjekt. At andre går inn og overprøver bestemmelser du har tatt, sier barnepsykolog Helge Holgersen ved Universitetet i Bergen.

Si for eksempel at du har hatt som prosjekt at barnet skal lære seg å rydde opp lekene. Du har tenkt at det får ta den tiden det tar, bare det blir gjort i løpet av dagen.
– Så kommer den andre forelderen og sier ”Stakkar, han er jo ikke så gammel!” Og hjelper til med å få lekene på plass. Da blir det fort dårlig stemning foreldrene imellom, sier Holgersen.

Da er det kanskje lettere å være åpne overfor barnet og si at dette er dere ikke enige om, men at det får bli sånn i dag.

Når foreldrene reagerer ulikt
Selv om man ikke ønsker det, skjer det ofte at foreldre blir frustrerte og sinte når barna ikke hører etter og bare gjør som de selv vil. Eller det vil si, den ene blir sint. Og da kan to ting skje. Den andre forelderen synes at partneren er for sint, og kjefter på partneren som kjefter på barna. Eller den som ikke kjefter prøver å roe ting ned, for eksempel ved å trøste barna.

– Den som står utenfor kan se at den som ble sint hadde rett og god grunn til å hisse seg opp, men at det likevel ble vondt overfor barna. Da er det fint at situasjonen blir litt mer balansert, for det hjelper ikke hvis to er sinte på én gang. Men den som ble sint, kan føle seg sviktet. Da er det fint om dere snakker om dette etterpå, sier Holgersen.

Foreldre føler seg ofte sterkere når de står sammen om noe.
– Noen ganger kan det være flott å få støtte av partneren, mens andre ganger kan det bare være en plage om den andre blander seg inn i noe vedkommende ikke var en del av til å begynne med. Og i enkelte situasjoner blir en kanskje også skuffet fordi partneren ikke er like engasjert som en selv, sier Holgersen.

Han påpeker at det ved vanskelige episoder kan være en påkjenning å være aleneforeldre. De har ingen å spille ball med, og ingen å snakke med etterpå.
– Det kan føles veldig ensomt psykologisk, sier Holgersen.

Back hverandre opp
Willy Tore Mørch sier det er viktig at foreldre støtter hverandre.
– Dersom den ene forelderen blir sliten, er det viktig at den andre støtter opp. Ta gjerne over. Dersom far for eksempel ser at mor blir utsatt for mye stress og mas, kan far ta over. Han trenger ikke å ha vært der helt fra starten. Det er ikke en etterforskning i hvem som har rett og galt. Men begynner en å bli sint, kan det være greit å gå bort og forsøke å roe seg litt ned – og ta en egen time out, sier han.

Bytt på å være upopulær
– Hva skjer hvis det alltid er den samme som hisser seg opp, og den andre som roer ned og trøster?

– Konsekvensene kan bli at relasjonen mellom foreldre og barn blir ulik. Det er heller ikke bra hvis barnet lystrer den av foreldrene som blir sint, fordi det frykter sinnet, sier Mørch.

– Det er dumt hvis barna skal huske tilbake og tenke at du alltid var sint. Kanskje en kan prøve å se om det er et mønster en kan endre, i stedet for å si ”Jeg var ikke sint!”, sier Holgersen.
Blir dere good cop og bad cop? Bytt på å være upopulær.
– Hva om det stadig vekk blir den samme som må skjære gjennom med upopulære avgjørelser?

– Noen ting er ubehagelige, også i oppdragelsen. Er man to om oppdra barnet, må man kunne dele litt på å ta de upopulære avgjørelsene. Det er ikke bra å alltid være snill og hele tiden prøve å please barnet. Samtidig må du da kanskje tåle at barnet sier til deg at det helst ville solgt deg på torget, sier Holgersen.

Også Mørch mener man må bytte på hvem som skjærer gjennom.
– Kanskje kan foreldrene bli enige om på forhånd, og fordele temaer mellom mamma og pappa, foreslår han.

Prøv å unngå fighter
Men selv om det kan oppstå en del uenigheter mellom foreldre og barn, mener Mørch at en bør klare å være uenige uten fighter.
– Ofte blir det krangler fordi en ikke har alternativer. Da kan det være flott å finne andre måter å komme fram til avgjørelser på. En bør prøve å løse dagligdagse ting ved å prate, forhandle og lage avtaler, sier Mørch.

Lær dere forhandlinger
Han påpeker at en hel foreldregenerasjon de siste 10-15 årene har bitt kritisert for å forhandle med barna sine.
– Men jeg mener det er bra at barn forhandler. De kan både vinne og tape forhandlinger, men det er viktig at foreldre vet hvordan de kan og bør forhandle. Barnet skal ikke være i en maktposisjon og komme med trusler for å få viljen sin. Barn kan være rå, og foreldre skal ikke tvinges til å bestemme ut fra barnets ønsker. Da blir det forhandlet på feil måte, sier Mørch.

Han mener foreldre skal bruke samme forhandlingsteknikker de ville gjort med voksne. Kanskje er det en ordstyrer, og flere som kommer med sine synspunkter og kommentarer.
– En bør legge lista lavt, og gjøre det slik at alle kan delta i diskusjonen – enten det handler om å reise til bestemor i helgen eller hvilket godteri de skal ha på lørdag, sier Mørch.

Han sier at det noen ganger blir åpenbart gjennom diskusjonen hva som er det riktige svaret. Andre ganger kan det være at noen må skjære gjennom.
– Men så lenge alle har fått komme med sine synspunkter, og føler seg hørt, er det større sannsynlighet for at avgjørelsen blir respektert. En blir mye lettere steil om en ikke får si hva en mener, sier Mørch.

Han mener barn er smarte, og ofte vil se hva som svarer seg.
– Inviter barnet til å finne en løsning, ikke dra en løsning over barnets hode. Lær barnet å få et eierforhold til det dere holder på med. Da blir det mer håndterbart, sier Mørch.

Slik kan dere øve på forhandling:

1. Legg fra deg det du holder på med. Sitter du og leser avisen, legger du den fra deg. Sett deg gjerne på gulvet sammen med barnet. La det forklare problemet sitt og hvorfor det er sint.
2. Velg å forstå at barnet er sint eller frustrert. Si at du forstår barnets følelser, og si at også du ville vært sint om du var i samme situasjon.
3. Inviter barnet til å finne en løsning på problemet. Hva vil barnet skal skje? Kanskje vil barnets løsning være helt feil, urimelig eller farlig. Da vil du kunne spørre barnet: ”Det går an å gjøre, men hva tror du da ville skje?” Dersom barnet er eldre enn fem-seks år vil det da forstå hva som er konsekvensen.

Kilde: Willy Tore Mørch

 

 

Hva synes du om artikkelen?