Hva er det som får barn til å ville lære å lese, spille i korps, gå på søndagstur og hjelpe til hjemme? Vi som foreldre kan påvirke barnet med ytre motivasjon, men det beste utbyttet får barnet med en indre motivasjon for oppgavene.

Når man snakker om motivasjon, skiller man mellom indre og ytre motivasjon. Indre motivasjon innebærer at aktiviteten er frivillig og ofte lystbetont, mens det med ytre motivasjon siktes til at noen med press eller ved hjelp av belønning kan få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort.

Ulike former for motivasjon
Nå er det ikke alltid skarpe skiller mellom disse motivasjonsformene. For eksempel kan det være at et barn ikke har lyst til å gjøre en aktivitet som foreldrene gjerne vil at det skal få med seg, som en tur i marka eller et besøk til bestemor.

Da er det mulig å framkalle en indre motivasjon, et ønske om å være med, ved for eksempel å minne på hvor artig barnet hadde det sist det var der. Hvis man derimot lokker ved å love en konkret belønning i form av noe godt eller noe annet barnet har lyst på – noe det ikke vil få hvis det ikke blir med – vil det hovedsakelig være tale om ytre motivasjon.

Hva er best – ytre eller indre motivasjon?
Vil barn lære like godt ved ytre motivasjon som ved selvstyrte og selvkontrollerte aktiviteter? Det er helt klart at jo sterkere engasjementet er, og jo mer konsentrert barnet er om aktiviteten, jo sterkere blir læringsutbyttet, enten barnet lykkes eller ei.

Ved ytre motivasjon vil engasjemente avhenge av hvor sterk drivkraft belønningen har på barnet (materiell belønning eller positiv tilbakemelding fra en viktig person). Et problem ved ytre motivasjonsfaktorer er at barnet kan bli avhengig av andres vurderinger av om det det gjør er bra nok. Barnet bør heller lære å selv vurdere hva som skal til for å lykkes ved å utvikle og styrke ressurssystemet sitt gjennom erfaringer med mestring.

Mestringsgleden blir større hvis vi får ros
I dag mener de fleste at det er viktig å fremme og ta utgangspunkt i indre motivasjon. Men selv det som hovedsakelig oppleves som indre motivasjon, kan være knyttet til hvordan man tror andre vurderer det man gjør.

Selv om de fleste synes det å klare en vanskelig aktivitet er lystbetont i seg selv, vil de stort sett oppleve at gleden og mestringsfølelsen blir enda større hvis noen andre ser dem og uttrykker at det de gjorde, var bra. Delt glede er dobbel glede!

Indre motivasjon gir best resultat
Likevel er indre motivasjon viktig for læringsaktiviteter og utfordringer. De fleste pedagoger kan bekrefte at når utfordringer og oppgaver tar utgangspunkt i noe barnet er interessert i, gir det barnet motivasjon til å prøve å finne fram til de kunnskaper eller ferdigheter det trenger for å mestre utfordringen. Hvis derimot utfordringen er satt opp i en plan, er sjansen stor for at noen barn ikke er like motiverte.

Motivasjon gjennom lek
For å lykkes i å få små barn til å prøve seg på aktiviteter som kan være krevende, må man prøve å gjøre aktiviteten lystbetont, for eksempel ved å knytte den til lek. En sak er at barn av seg selv – i lek med andre barn – ofte prøver seg på krevende oppgaver.

Som oppdrager kan man også oppleve at når oppgaver og læringsaktiviteter settes inn i en lekende ramme, altså når man “later som” og lever seg inn i en annen virkelighet, vil barnet være mye mer utholdende i å prøve ut ferdigheter eller utvikle kunnskaper om et tema.

Still krav om deltakelse, men aksepter at barnet ikke har lyst
Likevel er det ikke alltid slik at oppgaver og utfordringer, eller ting de voksne ønsker at et barn skal gjøre og lære, er barnets førstevalg. Da er det viktig at man stiller krav om aktivitet eller deltaking på måter som kan motivere, samtidig som man aksepterer at barnet egentlig ønsket å gjøre noe annet.

Motivasjon og fritidsaktiviteter
Hva hvis barnet ikke vil være med familien på tur eller slutter etter én gang på en organisert aktivitet? Skal man godta det? Her er det kanskje verdt å tenke over hvorfor barnet i første omgang har begynt på aktiviteten.

Er det foreldrene som ønsker å leve ut sine egne ambisjoner gjennom barnet? I så fall er det sjelden lurt. Særlig hvis det stilles krav om og forventninger til at barnet skal gjøre det bra fra starten av, eller hvis foreldrene blir skuffet dersom barnet ikke viser det samme talentet eller interessen som dem selv.

Fritidsaktiviteter og læring
Hva barn lærer, er avhengig av hvilken form for aktivitet det er, hvordan de voksne i familien og i “laget” opptrer, og hva de legger vekt på. Det generelle er at barna erfarer at øvelse gjør mester. Eller at de ved å trene på noe, og ved at dyktige trenere korrigerer uhensiktsmessige måter å gjøre ting på, blir stadig flinkere.

Denne erfaringen gir også læring og erkjennelse på et annet plan enn den som ligger i treningen: Ved å trene og repetere, og ved å vurdere og korrigere det man gjør, kan man bli dyktig på mange områder. Man overfører kunnskap og forståelse av hva som skal til for å lære, fra ett konkret felt til andre konkrete områder, eller til livet i sin alminnelighet.

Betydningen av samarbeid og felleskap
Noe annet viktig mange lærer seg når de deltar i slike aktiviteter, er betydningen av samarbeid og fellesskap. Dette er riktig nok avhengig av at idrettslaget eller musikkgruppa legger vekt på samhold og det å hjelpe og støtte hverandre, slik at barnet får positive opplevelser.

Barneidretten skal være lystbetont
For å unngå at barn skal oppleve nederlag som går utover selvoppfatningen
og lysten til å delta i fysisk aktivitet, er det satt klare grenser for konkurranser innen barneidrett. Men det er jo også velkjent at det i en del tilfeller er foreldre som står på sidelinja under kamper, som ytrer seg mest negativt om barna på banen – egne barn, så vel som andres. Stort sett vil likevel barn i førskolealder oppleve at det er leken og aktiviteten som står i sentrum i barneidretten, og ikke krav om å prestere.

Hentet fra Babyverdens foreldreveilederserie.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelViktig i kunnskapssamfunnet
Neste artikkel– Jeg vil ha alt! – barn og interessekonflikter
DEL