Hva ønsker barnet ditt mest av alt i hele verden? Din fulle oppmerksomhet og genuine interesse - å bli sett. Så hvordan "ser" man barna sine? Jesper Juul mener både foreldre og barn har mye å tjene på å leke sammen.

Publisert: 5. april 2011

Artikkelen er hentet fra FamLab

Vi har alle møtt et eller flere av følgende utsagn:

«Barn trenger mye oppmerksomhet.»

«Hun vil jo bare ha oppmerksomhet.»

«Han gjør det bare for å få oppmerksomhet.»

«Barn får altfor mye oppmerksomhet nå for tiden.»

«Moderne barn vil ses og høres hele tiden.»

Noen ganger bruker vi ordet ”oppmerksomhet” i positiv betydning. Andre ganger bruker vi det negativt og om et nesten primadonnaaktig behov, om noen som alltid vil være i sentrum og som ikke tåler at andre også får vår oppmerksomhet. Noen ganger snakker vi om barns (alle menneskers) grunnleggende behov for å bli ”sett”, som vi kaller det. Hva mener vi med det? Når er barns appell om oppmerksomhet uttrykk for et velbegrunnet eksistensielt behov, og når er denne appellen et usunt ønske om applaus og om å være midtpunktet?

Les også: Likeverdighet er viktigst!

Menneskelig behov
Vi har alle forskjellige behov for oppmerksomhet fra andre mennesker, oppmerksomhet i betydningen interesse. Noen av oss trives best når vi er for oss selv, andre trives best omgitt av mange mennesker. De vi alle har felles er behovet for andre mennesker som ”vitner” til våre liv. Vi vil at noen skal legge merke til det når vi kommer med et nytt klesplagg, når vi er glade eller triste, når vi helst vil være alene og når vi gjerne vil bli dratt inn i samtalen eller aktiviteten igjen.

Vi har alle et behov for å bli ”sett” av minst ett annet menneske – men gjerne flere. Det å føle seg ”sett” betyr å føle at noen ser oss ”bak fasaden”, at noen ser oss ”som vi virkelig er”. Dette innebærer at noen må interessere seg så mye for oss at de gjør seg den umaken å ”se” oss bak vår fasade av tilbaketrukkethet, munterhet, likegyldighet, overstadighet eller aggressivitet.

Les mer: Fundamentet i enhver barneoppdragelse

Oppmerksomhet eller «å bli sett»
Behovet for å bli ”sett” er like gammel som mennesket selv. Det er imidlertid nytt at vi vektlegger dette begrepet i barneoppdragelsen og i pedagogikken. Det gjør vi blant annet fordi vi i løpet av de siste 40 – 50 årene har lært at mange av de barn og voksne som bruker mange krefter på å skaffe seg ”oppmerksomhet”, egentlig bare savner å bli ”sett”.

Fjernsynskanalene flommer over av reality shows der barn, unge og voksne opptrer, leker, kjemper, konkurrerer, og så videre, og dette er et fenomen noen mener bekrefter det moderne menneskets trang til de berømte 15 minuttene med berømmelse. Det er ingen tvil om at mange av deltakerne i reality show’ene har meldt seg på ut fra et ønske om å bli ”sett”. De blir derfor ofte veldig skuffet når de skjønner at de kun blir sett på. Berømmelsen og kjendisstatusen blir et utilfredsstillende surrogat.

Les også: Å motivere barn

Den moderne barnefamiliens medlemmer er alle travelt opptatt med aktiviteter utenfor hjemmet. Medlemmene imellom blir det derfor ofte hard kamp om oppmerksomheten. Både barn og voksne kan gå til ytterligheter og ekstreme handlinger dersom de ikke føler at de blir ”sett” og de ikke makter å formulere behovene sine. Barn kan bli aggressive, sutrete, krevende, selvdestruktive og mye annet dersom de føler at behovene deres for å bli ”sett” ikke oppfylles eller anerkjennes, eller dersom foreldrene tror at barnas behov for å bli ”sett” kan tilfredsstilles med overflatisk interesse eller med oppfyllelse av barnas alle ønsker.

Det er blant annet derfor det er så viktig å bruke tid på å leke med barna. Det er i leken barna har muligheten for å framstå som seg selv på sine egne premisser. Leken er dermed også foreldrenes mulighet til å oppleve hvem barna deres er.

Les også: – Lek med barnet ditt 15 minutter hver dag!

«Kvalitetstid» og «tidsklemma»
Noen foreldre går rundt med mer eller mindre konstant dårlig samvittighet eller skyldfølelse fordi de ikke synes de bruker tid nok sammen med barna sine. Noen ganger har de grunn til å gå rundt med dårlig samvittighet, andre ganger ikke. Foreldrene forsøker på forskjellig vis å kompensere for den tiden de ikke bruker sammen med sine barn med enten å stå på pinne for barna eller ved å imøtekomme barnas alle ønsker om for eksempel leketøy, godterier, nye klær, penger, og så videre.

Denne strategien ender alltid med frustrasjon for både barna og foreldrene. Barnas behov for å bli ”sett” er jo akkurat som de voksnes. De fleste voksne vet instinktivt, og har kanskje selv opplevd, at regnestykket ikke går opp. Dersom en kvinne savner sin manns kjærlige nærvær, hjelper det ikke at han overøser henne med blomster og smykker. Barna føler det på samme måte, selv om de ikke så godt kan formulere sine følelser. De uttrykker savn og skuffelser gjennom å oppføre seg ”uoppdragent”, ”krevende”, ”bortskjemt”, eller lignende.

Les også: Ikke kjøp leker og godteri for å kompensere

Barn har liksom voksne behov for å fortelle om hva de holder på med, hva de tenker og hva de har opplevd. Foreldrene er ikke nødt til å synes at alt er like spennende eller interessant, men det er viktig at de lytter og gjør seg opp en mening om hva barna forteller om seg selv, hva som ligger bak historien om den urettferdige venninnen eller mellom linjene i drømmen om å bli astronaut eller motedesigner. Foreldrene må ta seg tid til å lytte til det barna forteller, og de skal ikke bruke tiden til å oppdra eller belære, men til å være interesserte. Dette er ”kvalitetstid” målt med barnas målestokk.

Dårlig oppmerksomhet gjør vondt verre
Barn og unge som ustanselig søker eller krever oppmerksomhet på måter som irriterer omgivelsene eller som oppleves som nedverdigende av barna selv, er stort sett alltid små mennesker som savner opplevelsen av å bli ”sett” og anerkjent som dem de virkelig er. Når alt de mottar er irritert eller overflatisk oppmerksomhet, blir savnet bare større.

Den sjette sans
Det finnes en tredje form for oppmerksomhet. Denne tredje formen for oppmerksomhet er viktig for familiens og den enkeltes trivsel. Den kan sammenlignes med radaren på et skip. Radaren registrerer alt som skjer innen en bestemt radius. Barn blir født med denne evnen, og de fleste mødre utvikler den umiddelbart i forhold til barna sine. Slike mødre vet alltid sånn omtrentlig hvordan barna har det, hva de er opptatt av, hvilke bekymringer de har, og så videre.

Fedre utvikler gjerne denne fingerspissfølelsen bare dersom de får være alene med barna et par ukers tid. For foreldre er det en kunst å kunne registrere alt som skjer, men kun å bry seg om det vesentlige. Men slikt krever at voksne og barn tilbringer tid sammen.

Det er en medieskapt myte dette at dagens foreldre ikke ”har tid” til sine barn eller til sine parforhold. Sannheten er nok at også fortidens barn i stor grad savnet opplevelsen av å bli ”sett”, og mange par levde nok nærmest under tvang i temmelig innholdsløse forhold. Kravene til det følelsesmessige innholdet i familien er blitt kolossalt mye større i løpet av de siste 20 årene.

Les også: Har vi som foreldre gjort noe feil?

Det tar imidlertid selvfølgelig tid å lære hvordan vi kan interessere oss for og engasjere oss i hverandre på måter som er fruktbare og ikke bare uttrykk for dårlig samvittighet eller panikkløsninger. Det er hyggelig å få anerkjennelse, ros og oppmerksomhet på skolen eller på arbeidsplassen, men den slags reduserer ikke våre behov for å bli ”sett” av dem vi elsker. Av og til er det tvert om.

På skolen eller på arbeidsplassen blir vi lagt merke til og anerkjent i kraft av våre prestasjoner, vi får bekreftet at våre prestasjoner holder kvalitetsmessig mål. Vi har imidlertid et minst like stort behov for å bli anerkjent fordi vi er til, vi vil bli positivt lagt merke til som medmennesker, og det skjer nesten utelukkende i kjærlighetsforhold til barn og andre voksne.

Les også:
Barn må få lov til å kjede seg!

Slik får du barnet til å velge sannheten

Hvordan få takknemlige barn?

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel«Jeg vil ha!»
Neste artikkelNår grensesettingen ikke fungerer
DEL