"Han er hos pappa seks netter i måneden, men vil alltid være der lengre, selv om han vet det ikke går. Og leveringen blir alltid trist og tårevåt - for alle sammen. Hva skal vi gjøre?" Les hva Jesper Juul svarer her.

Sist oppdatert: 7. oktober 2011

Spørsmål:

Hei!
Samboeren min har en sønn på 9 år, som han er helgepappa for. Han har vært helgepappa siden gutten var ca 2 år. De har ett veldig godt og nært forhold, har mye kvalitetstid sammen i løpet av helgene. Vi samarbeider også godt med mor og hennes samboer, der har aldri vært problemer. Vi har sønnen hos oss i gjennomsnitt seks netter i måneden, og det er vi som henter og leverer han hos mamma. Alt er egentlig veldig harmonisk – men leveringen er et stadig problem.

Sønnen blir så utrolig trist hver eneste gang far leverer han hos mor, han begynner alltid å gråte, klamrer seg til far og vil ikke gi slipp. Han trygler alltid om å få være med faren i flere dager. Dette skjer selv om sønnen vet det ikke går. Vi bor i en annen by, han skal på skolen, og vi skal hjem og på jobb. Dette skjer også selv om faren er veldig flink til å snakke med og lytte til sønnen, og hver gang snakker med sønnen om hvor få dager det er til neste gang de skal treffes, og at det er viktig å fokusere på det positive og tenke på hvor gøy de har det sammen, i stedet for å være så veldig trist. Det er som regel ca en uke mellom hver gang de ser hverandre. Levering er en påkjenning for alle parter (mor, far og sønn), og vi lurer nå på om det er noe vi kan gjøre annerledes for å hindre at det blir fullt så trist og opprivende hver gang.

Mor blir gjerne litt irritert og knapp i disse situasjonene, noe som ikke akkurat hjelper. Må understreke at vi vet at han har det veldig godt hos moren og samboeren, og mistenker overhodet ikke at det er noe galt i hjemmesituasjonen der.

Har du noen tips til hvordan vi kan bryte mønsteret, endre situasjonen, hindre at det blir så utrolig trist hver gang?

Svar:

Hei

De fleste barn har forskjellige relasjoner til mor og far. Denne gutten er tydeligvis spesielt knyttet til faren sin i den forstand at det er sammen med far at han skal lære om seg selv og om livet. Det betyr ikke at han er mer glad i faren enn moren sin, men at han har mer bruk for far. Og kanskje gjelder det bare i en periode? Barn som lever sammen emd begge foreldre, endrer også relasjon til foreldrene i perioder. Etter et par år hvor mor er i sentrum, blir det fars tur, og omvendt. Fra din beskrivelse tror jeg ikke at guttens problem er at han savner sin far, men at han mangler ham.

Den nye fordelingen av barns tid sammen med fraskilte foreldre tar overhodet ikke høyde for dette viktige behovet som barna må betale prisen for. Hvis foreldrene er fleksible, kan dere eksperimentere med dette. Spør ham for eksempel om det er sånn at han mangler faren sin når de ikke er sammen. Hvis han begynner å gråte, er det nesten helt sikkert sånn det henger sammen. Hvis foreldrene fastholder den nåværende strukturen, må de si sannheten til sønnen sin: «Vi vet at du mangler pappa når du er hos mamma, men det kan vi ikke løse for deg. Vi vil begge være så mye sammen med deg som mulig, og da blir det ikke plass til ditt behov.» Alt annet vil få gutten til å oppleve seg urettferdig behandlet og ikke tatt på alvor.

Hilsen Jesper Juul

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelRosa klær
Neste artikkelNavnet skjemmer ingen …?
DEL