Barnet står og tripper. Det tør ikke. Vil ikke. Foreldrene lirker og lurer ”kom igjen da”. Trenger virkelig barnet å være så pysete? – Presser du for mye, kan det låse seg slik at barnet ikke vil prøve i det hele tatt. La barnet finne ut av det i sitt eget tempo, råder barnepsykolog.

Publisert: 11. mars 2013

– Alle barn har perioder hvor de blir engstelige. Det er helt normalt, sier barnepsykolog Willy Tore Mørch.

Barn kan være redde for mye forskjellig – fra å sove med lyset av, gå på do alene, gå i bursdag uten foreldrene, klatre i klatrestativet, delta på svømmekurs, sette utfor en bratt sklie eller være ute etter mørkets frembrudd. Noen blir også tilsynelatende engstelig for ting de tidligere har behersket. Og som foreldre kan det være både vanskelig å forstå, og litt irriterende og frustrerende når barnet ikke våger.

– Barn har lite erfaring i livet, og det er mange grunner til at de blir engstelige. Men det går over av seg selv for de aller fleste. Gir du barnet litt tid, vil det prøve seg etter hvert, sier Mørch.

Les også: Støtt opp om barnets ansvarsfølelse

Også barnepsykolog Helge Holgersen mener mye vil gå seg til over tid om du bare gir barnet litt rom til å prøve seg fram i eget tempo.

– Små barn kan være usikre på egne ferdigheter – med god grunn. Det er for eksempel stor forskjell i motorisk utvikling, sier han.

Mer engstelse i noen faser
Den første perioden med engstelse kommer i 8-9-månedersalderen. Da vil de fleste babyer ikke være alene. Det skyldes tilknytningen til foreldrene, og anses som sunt. Men også eldre barn går gjennom mer engstelige faser.

– Barn i 3-4-årsalderen vil ofte være engstelige for nye ting, og engstelse kommer ofte i forbindelse med overgangssituasjoner, som for eksempel barnehagestart eller skolestart. Det kommer også en fase når barnet nærmer seg tenårene hvor mange er mer engstelige. Dette er helt normalt og går over av seg selv, sier Mørch.

Men noen få barn vil ha behov for oppfølging for å komme over engstelsen. Da er det viktig å søke hjelp.

– Vi regner med at mellom fem og ti prosent av barn sliter med engstelse og angst. De trenger hjelp, sier Holgersen.

Les også: – Vis at du tror på barnet ditt!

Press kan virke mot sin hensikt
Som foreldre vil vi gjerne at barnet skal være aktivt, delta i lek og aktiviteter med andre barn og ikke være den som alltid står på sidelinjen og gråter eller klamrer seg til mamma eller pappa. Men å tvinge eller presse barnet til å delta mot eget ønske kan utløse angst.

– Da blir det ofte vanskeligere for barnet, og det vil vegre seg for å prøve igjen. Det er mye å tjene på å ta barnets følelser på alvor. Da opplever barnet å bli tatt på alvor, sier Mørch.

At barnet velger å gjøre ting av egen vilje, og ikke fordi det er viktig for foreldrene, er viktig, sier han.

Ofte en meningsløs kamp
Så lenge engstelsen ikke gir barnet et sosialt problem, mener Holgersen at du trygt kan slappe av og la barnet avgjøre hva det tør å begi seg ut på og ikke.

– Er du for pushy kan barnet låse seg, og da vil det ikke i det hele tatt. Da blir det en meningsløs kamp. Det gjør ikke noe om barnet er litt pysete, så lenge det leker med andre barn. Det viktigste spørsmålet å stille seg er; er det avgjørende at barnet klarer dette her og nå? sier Holgersen.

Usikre barn kan miste gleden i ulike situasjoner fordi engstelsen blir for sterk. Om barnebursdagsselskapet blir en lidelse eller at barnet rett og slett ikke tør å være der uten mor eller far, er det kanskje best for alle parter at mor eller far står litt i bakgrunnen og ser til at barnet kommer i gang i lek med de andre.

– Men ikke begynn å lage voldsomme avtaler om at mor kommer til å være der i et kvarter og så kommer til å gå, men kommer tilbake om 20 minutter. Hvis barnet virkelig er redd, trenger de at forelderen er der, sier han.

Les også: Bruk ettermiddagen med barnet ditt

Ikke sykeliggjør engstelsen
Det skal mye til før engstelsen som barn opplever er unormal. Og ofte er det foreldrene som anser den som et problem, ikke barna.

– Dette er en del av normale skuffelser som barn opplever. Det er viktig å ikke sykeliggjøre den. Barn trenger tid til å venne seg til ting, og prøve seg fram gradvis. For eksempel vil de fleste klatre opp to trinn på klatrestativet noen ganger før det våger seg høyere opp. Dette er en del av barnets naturlige utprøvingsfase, og det er best om foreldrene ikke blander seg for mye inn, sier Mørch.

Men om engstelsen hemmer barnet i normal livsutfoldelse med andre barn, er det viktig å søke hjelp.

Litt engstelse er bare sunt
Han forklarer at det å vise tegn til angst faktisk er et sunnhetstegn. Det viser at barnet er utprøvende, og er forebyggende i sine handlinger.

– Noen barn er veldig frampå. Men fryktløse barn vil som regel bli reagert på negativt av omgivelsene. Dette er gjerne barn som etter hvert møter veggen for hardt, og det kan de ta skade av, sier Mørch.

For er det en tøff unge man ønsker seg? Ligger det i så fall i barnet å bli det?

– Ofte er det de foreldrene som selv opplevde å være pysete i barndommen som ønsker at barnet skal være litt tøffere, sier Holgersen.

Han forteller at vi som foreldre ofte forsøker å forme barna våre slik vi skulle ønske de skulle være. Men barna merker det.

– Det nytter lite å si ”du er en tøff gutt” hvis barnet ikke er det. Det er heller ikke sånn barn blir tøffe. Da må man erkjenne at barnet må bli trygg i eget tempo, sier Holgersen.

Les også: Har vi som foreldre gjort noe feil?

Unngå å sammenligne!
Vi klarer ofte ikke å la være, og det begynner tidlig. ”Storesøster gikk da hun var 11 måneder, mens lillesøster var 15 måneder”. Sammenligning har som regel lite for seg.

– De hemmer mer enn de fremmer, sier Holgersen.

Han forteller at mange barn allerede i førskolealder klarer å se seg selv fra utsiden og sammenligne med andre barn.

Ikke gjør alt til øvelser
Barn lærer nye ferdigheter hele tiden. Som regel helt av seg selv. Og med stor glede over fremskrittene. Å mestre har en stor egenverdi. Men gleden kan forsvinne om leken omgjøres til oppgaver eller øvelser som skal beherskes og presteres.

– Ikke si at vi skal øve på klatring. Det er lek, og prestasjonene kommer av seg selv, sier Holgresen.

Han mener også at mange foreldre kan være litt mer tilbakeholdne med ros og skryt.

– Barna trenger ikke å oppleve at alt skal roses og premieres. Det er bedre at barna selv opplever glede av mestringen. Si heller ”Ja, vi klarte det” i stedet for at barnet kan få en premie på butikken etterpå, råder Holgersen.

Les også: Hvorfor belønning ikke virker

Når barnet ikke vil delta i fritidsaktiviteter
Det er som regel med god intensjon og tanker om at dette blir gøy for barnet, at vi melder det på ulike fritidsaktiviteter. Kanskje ønsker barnet det selv også. Men når dagen nærmer seg, kommer gjerne engstelsen.

– Hvis barnet ikke vil tilbake til aktiviteten, er det viktig å spørre hvorfor. Kanskje har barnet opplevd noe ubehagelig? Ta engstelsen på alvor, sier Mørch.

Men for noen kan det bli enklere å gå på en aktivitet hvis en får gå sammen med noen det kjenner.

Holgersen bruker et eksempel fra Kina for å illustrere:

– En jeg kjenner opplevde i barndommen å bli stilt på rekke ved en elv og dyttet uti. De skulle lære å svømme, og sånn var det med den saken. Og de lærte å svømme. Men han husket det som en grusom opplevelse. Det er jo hyggeligere om læringen oppleves som noe godt, sier han.

Så om barnet for eksempel ikke tør å delta på svømmekurset, råder Holgersen foreldre til å delta aktivt selv.

– Ta med barnet i svømmehallen en gang før neste kursdag og bare kos dere. Da blir det gjerne lettere neste gang, sier han.

Mange barn er redde for å ikke få ting til, ikke være flink nok, for å bli brukt som eksempel eller til å vise noe det ikke mestrer foran andre.

– Hvis barnet er nervøst og har en ubehagelig følelse inni seg, lærer det lite. Da blir det viktig å prøve å finne gleden igjen, sier Holgersen.

Les også: Trenger barna mer fritid?

Gi opp eller gå kurset ut?
Det kan være frustrerende om man allerede etter en gang på turnen, dansing eller fotballtrening må kaste inn håndkleet. Men er det nødvendig?

– Om barnet ikke vil gå, må foreldrene respektere det, sier Mørch.

Holgersen er mer avventende i sitt svar.

– Det er viktig å ikke bare gi opp. Barnet kan ikke lære at det er en ok reaksjon i alle situasjoner som oppleves vanskelig, sier han.

Det blir en avveiing en må ta i hvert enkelt tilfelle om man skal ta en pause, avslutte eller gå kurset ut. Men det er ofte lurt å gjøre det på en skikkelig måte.

– Det har en verdi å stå løpet ut. Ofte vil barnet bli mer og mer med, og da kan engstelsen gå over. Men om barnet bare sitter på sidelinjen og gråter blir det bare en vond opplevelse, og da er det ikke verdt det, sier Holgersen.

Allier deg med treneren
Er barnet engstelig, er det lurt å snakke med de voksne på fritidsaktiviteten på forhånd. Hvis treneren vet at barnet er engstelig, kan det møte det på en god måte. Kanskje får barnet litt ekstra hjelp, støtte og gode tilbakemeldinger. Og slipper gjerne å bli valgt ut til å vise en ny øvelse.

– Når barnet får en relasjon til treneren blir det en slags tosomhet som kan gjøre barnet trygt. Det er ikke alltid så mye som skal til, sier Holgersen.

Les også: Overbeskytter vi barna våre?

Ikke prøv å herde barnet!
Noen tenker at barnet har godt av å bli utfordret og tøye grensene sine for å bli mer robuste barn.

– Det er ikke en god idé. Barna kan bli robuste, men det er fordi de opplever å lykkes, ikke av å tvinges inn i en angstfylt situasjon, sier Mørch.

Han sier at vi alle har et iboende ønske om å flykte fra en ubehagelig situasjon.

Prøv å reagere hensiktsmessig
Når barnet er engstelig, trenger det trøst og forståelse. Og stort sett reagerer foreldre på en slik måte. Men noen blir sinte eller ignorerer barnets engstelse – det kan bli et problem.

– Ta utgangspunkt i deg selv. Hvis du er redd vil heller ikke du være alene. Alle setter pris på trøst, sier Mørch.

Han mener at dersom barnet i en periode for eksempel trenger at du sitter på rommet til barnet har sovnet, så får det bare bli sånn.

– Det er ikke noe poeng at foreldre skal reagere ideelt eller terapeutisk. De skal reagere naturlig, sier Mørch.

Holgersen mener at selv om foreldrene skal være på tilbudssiden, er det ofte en rimelig løsning å møtes på halvveien.

Går over!
Det både Mørch og Holgersen poengterer flere ganger er at engstelsen for de aller fleste går over med tiden.

– Det ser jeg også hos barna jeg behandler. De blir eldre, og plutselig forsvinner problemet. Den typen spontan bedring rår ikke vi over, sier Holgersen.

Han advarer mot å lage et stort nummer ut av noe som kanskje vil være helt uproblematisk for barnet om noen uker eller måneder.

Hva synes du om artikkelen?