Far må mer på banen. Men er det bare å kommandere ham ut dit, eller må han ta valget selv? Og om han vil, får han lov?

Publisert: 29. august 2011

Overskriften stiller et interessant spørsmål som sikkert blir besvart ulikt av forskjellige mødre, fedre, helsesøtre, utviklingspsykologer, politikere og andre. Det er naturligvis foreldrene som har førsterett til å formulere svaret på et spørsmål som egentlig oppsummerer to spørsmål: Hvilken far ønsker mannen å være? Hvilken rolle ønsker moren at hennes mann tar?

Hvis vi ser for oss at spørsmålet besvares av et vanlig velutdannet norsk par som tenker i takt med tiden vil partene si omtrent det samme: «En mann som i rollen som pappa er ansvarlig, aktiv og nærværende i barnets liv fra begynnelsen». Dette er helt på linje med utviklingspsykologien og spesielt med den velfunderte og anerkjente «tilknytningsteorien». Denne har de siste 15 årene tatt livet av den gamle påstanden om at «mor er den viktigste i barnets første leveår». Ser vi livet fra et barneperspektiv lærer vi at barnet foretrekker en nær tilknytning til begge foreldrene.

«Morssjåvinisme»?
Kvinner og mødre har i århundrer vært alene med ansvaret for barnas utvikling og trivsel, og det setter selvfølgelig sitt preg på nåtidens unge mødre, uansett hvordan de ellers tenker. Sammen med barnet lukker de seg inne, og selv om de gjerne mottar hjelp, støtte og praktisk avlastning er det dem som bestemmer tid, sted og kvalitet. Vi menn kaller det «morssjåvinisme» og benytter enten fenomenet som en velkommen mulighet til å ikke gå 100 prosent inn i samspillet med og arbeidet omkring barnet, eller så tar vi opp kampen og insisterer på å bevise våre kvalifikasjoner på tross av mødrenes bedrevitende holdning.

Det siste er absolutt det beste valget om man som far ønsker å innhente mors forsprang. Dette forspranget oppnår kvinnene under graviditeten hvor di i ni måneder bokstavelig talt får barnet «under huden» og dermed får utviklet deres sanseapparat i forhold til barnets humør, trivsel, lyst og behov. Mors evige nærvær og suverene erfaring gjør det ofte veldig vanskelig for far å bygge opp den nødvendige erfaringen og selvtilliten.

Vi kjenner den klassiske unnamanøveren hvor far rekker barnet til mor så snart det ikke lar seg berolige eller trøstes umiddelbart, men også fedre som er innstilt på å holde ut lenger fristes av denne muligheten. Ikke, som mange kvinner tror, på grunn av latskap, men rett og slett fordi de ikke orker å være grunn til at barnet gråte eller at det fortsetter. Det er faktisk ett av mange maskuline uttrykk for kjærlighet og omsorg for barnet, samt tillit til moren, som ofte mistolkes av mødre.

Far alene med barnet
En god løsning på denne dynamikken er å la far være alene med barnet. «Pump and og» er et godt slagord. Så lenge mor ammer barnet er det en god idé at hun pumper nok morsmelk til to måltider og så går en tur på kino, på kafé med venninnene eller på shoppingtur i noen timer. Senere, omkring 10-månedersalderen kommer den endelige testen hvor mor bør reise bort i minimum fire dager og bare ringe hjem én gang i døgnet!

Hvis ikke fedre får mulighet til å oppleve det totale ansvaret, den absolutte hjelpeløshet og gryende kreativitet, blir det vanskeligere å få barnet sitt under huden. Dermed får både den felles ansvarligheten og den gjensidige tilknytningen vanskeligere vilkår. Samtidig er det morens beste mulighet til å få litt mer strikk i navlestrengen og dermed slippe en del av kontrollen.

Vinne mors tillit
Det er altså sånn i mange familier at faren må gjøre seg fortjent til morens tillit. Den oppnår han ikke ved å gjøre alt på samme måte som hun gjør – det forlenger og forsterker bare kontrollen – men ved å finne sin egen måte. Far må nok forvente å leve med en del skepsis, kritiske bemerkninger og noe som veldig lett kan oppfattes som vedvarende mistillit. Det er imidlertid sjelden. Det er bare slik at mor har vanskelig for å ha tillit til andre som skal ta vare på «hennes» barn, så det er ingen grunn til å ta det personlig.

For fedre er opplevelsen av å ha opplevd en vellykket tilknytningsprosess (som tar cirka fire år) relativt ny, og det betyr blant annet at mange menn savner et sammenligningsgrunnlag når de selv skal vurdere kvaliteten av deres kontakt med barn. Og siden menn og kvinner opplever denne delen av livet helt forskjellig fungerer denne sammenligningen heller ikke optimalt.

Er mødre dermed maktsyke, eller ser det bare sånn ut?
Spørsmålet kan jo prinsipielt bare besvares av mødrene selv, men min erfaring er at maktsyken tiltar når kvaliteten av parforholdet avtar og spesielt hvis faren er en av de (fremdeles) mange fraværende fedrene. Fedre som hjelper til når de er hjemme, men som overlater ansvarets byrde til moren som dermed selvfølgelig føler seg som alenemor.

Det er ingen tvil om at kvaliteten av spesielt barns og fedres liv økes ganske mye når fedrene kommer skikkelig på banen – og det smitter selvfølgelig over på hele familiens trivsel. Men – initiativet må komme fra fedrene. De fleste mødre ønsker å ha det sånn, og barna lengter etter det, samfunnet støtter foreløpig kun halvhjertet opp om det, men flere og flere menn tar beslutningen og høster fruktene – med eller uten sjåvinistiske partnere.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEksen eller heksen?
Neste artikkelHøysesong for samlivstrøbbel
DEL