Når stille barn har det vanskelig, trekker de seg mer inn i seg selv og stillheten blir forsterket. Fordi barna holder problemene for seg selv, er det lett for andre å overse dem. Det kan koste barnet dyrt.

Vi er alle født med ulikt temperament, og det former hvordan vi reagerer når vi har det vanskelig. De fleste kjenner igjen dem som blir aggressive og slår når de har det vanskelig. Disse er ofte ikke så vanskelig å oppdage og hjelpe. Men hva med dem som i utgangspunktet er stille og bruker stillhet som uttrykk for sine problemer? Ingrid Lund er førsteamenuensis ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Agder, er familieterapeut og har skrevet tre bøker om barns atferd. I 2010 tok hun doktorgrad på stille barn, som den første her til lands.

– Det er utrolig lett å overse disse barna. De er behagelige og enkle å forholde seg til. De gjør ikke så mye ut av deg, og i en travel hverdag blir stillhet sjelden sett på som en ulempe, sier hun.

Lund presiserer at man fint kan være stille av natur og trives godt med det. Noen trives godt i sitt eget selskap og trenger ikke så mye fokus og folk rundt seg. Det er verre for barn der stillheten er et uttrykk for at barnet har det vanskelig.

– Om barnet etter barnehage eller skole bare blir sittende hjemme foran pc’en eller tv’en, forsterker det bare ensomheten, sier Lund.

Hun forteller om en fireåring hun nylig var i kontakt med. Et stille barn som hadde lekekamerater i barnehagen, men som var litt isolert ellers. Denne fireåringen var veldig flink til å synge, og Lund oppfordret familien til å melde henne inn i et lokalt kor. Der fikk barnet både øvd seg på sosialt samspill, å våge å stå på en scene og fikk den verdifulle mestringsfølelsen.

– Det har fått utrolig flotte ringvirkninger. Det å se etter og bruke det som barnet mestrer som utgangspunkt for endring er en god strategi, sier Lund.


Kjenn barnet ditt
Nøkkelen til å tolke barnet ditt, er å kjenne atferden, mener Lund. Kjenner du barnet ditt godt, er det lettere å tolke det også. Hun mener vi alle kan bli bedre til å ha fokus på hva atferden forteller om barnet, slik at vi er mer oppmerksomme på endringer. Sover barnet godt, spiser det godt, virker det som at barnet trives? Har barnet venner? En god forelder er opptatt av dette helt fra barnet er baby.

– Dette er gjerne endringer som skjer litt over tid. Har barnet ditt vært glad og fornøyd, men gradvis mer stille, trist og trekker seg unna lek og samspill med andre barn? Ikke tenk at det bare er en fase, men spør barnet hvordan det har det, oppfordrer Lund.

Hun mener det å kunne observere barn og være i god dialog med dem er noe vi alle kan bli bedre til. Og både foreldre og barnehage/skole må på banen for å hjelpe et stille barn som har det vanskelig.

– Det første steget er å finne ut hva stillheten er uttrykk for. Kom i dialog med barnet. Noen ganger vil ikke barnet svare, og da er det viktig å se på forholdene rundt barnet. Stille eller høylytte konflikter mellom foreldrene eller mobbing i skole eller barnehage er eksempler på noe at det som kan være utgangspunktet for at barn trekker seg tilbake og blir stille, sier hun.

Ingrid Lund Foto: PrivatRammer både gutter og jenter
Tallene på hvor mange barn som er stille fordi de har det vanskelig, spriker i nasjonale og internasjonale data – sannsynligvis fordi stillhet som problem er underrapportert og ikke blir sett på som et problem før barna blir eldre.

Når man tenker på stille barn, er det ofte jenter man tenker på. Men Lund forteller at fram til 12-årsalderen er det like mange stille gutter som jenter. Etter 12-årsalderen er det flere stille jenter enn gutter.

– Stille barn har fått litt mer oppmerksomhet de siste årene. Mye fordi depresjon og angst er diagnoser som øker raskt, som er dyre for samfunnet og som er knyttet opp til den tilbaketrukne atferden. Da må man se på hva man kan gjøre for å forebygge disse lidelsene. Og én ting er å ta tak i de stille barna og hjelpe dem tidlig, sier Lund.

Stille barn blir gjerne sett på som litt sære og man kan tolke oppførselen som at de ikke ønsker å delta i leken med andre. Lund forteller at mange også lar dem være i fred fordi de ikke ødelegger for andre.

– Ofte oppdages de stille guttene tidligere enn jentene. Det er forventet at gutter er mer bråkete, og også mer akseptert. En stille gutt blir fort sett på som pinglete eller pysete. Mens det gjerne blir sett på som litt søtt med stille jenter, sier hun.

Negativ spiral
Da hun forsket på emnet til doktorgraden sin, ble det tydelig for Lund at mobbing er et stort tema for mange av disse barna. Spesielt stille barn er utsatt for å bli utestengt fra leken. Mye kan skyldes at barna er så stille og forsiktige at de ikke er så interessante for de andre barna, og at de derfor ikke tas med i leken.

Lund har jobbet mye med stille barn i skolen, men har den siste tiden fokusert mer på barnehagebarn. Årsaken er at det er viktig å oppdage de stille barna så tidlig som mulig.

– Jo tidligere en bryter en ond sirkel, jo bedre.

Disse barna ønsker jo ikke å være på utsiden selv. Men kommer ikke med i leken fordi de ikke våger eller er redd for mobbing, mener Lund. Hun forteller at en har sett at selv barnehagebarn ned i fireårsalderen stenger andre barn ute fra leken sin. Lund mener det kan være interessant å erkjenne at det skjer og hvilke utfordringer det gir voksne i barnehagen.

– Tydelige, trygge voksne som er gode ledere er løsningen, mener Lund.

I boken ”Tydelige voksne – når atferd utfordrer” gir hun voksne verktøy for å klare å ta vare på de stille barna.

Snakk ordentlig med barnet
Selvfølgelig snakker vi med barna våre, tenker vi. Men gjør vi egentlig det? Spør vi mer enn ”Har du hatt en fin dag i barnehagen?”

– Å snakke ordentlig med barna er ingen selvfølge at foreldre og andre voksne gjør. Faktisk er det veldig mange voksne som ikke gjør det. De har kanskje nok med seg selv, eller har det for travelt. Det trengs tålmodige voksne som tåler å bli avvist, og som tydelig viser og sier at de er opptatt av dem og hvordan de har det uavhengig av barnets atferd, sier Lund.

Hun sier at måten vi kommuniserer med barna og hvilke holdninger vi har til dem, avhenger av vår forståelse av barn og den familiekulturen vi er en del av. Dette kan være avgjørende for når om man man oppdager at barnet har det vanskelig.

Les også:

– Hvordan snakker vi sammen i familien? Hva snakker vi om og hva snakker vi ikke om? Hvilke følelser er det lov til å snakke om, og hvilke vil vi som voksne helst ikke snakke om? Anerkjenner vi barna? Får alle sin egen plass? Det er spesielt viktig at det også er rom for dem som ikke selv tar steget inn og krever sin plass, sier hun.

Viktig samarbeid med barnehage/skole
Om du har et stille barn, og du forstår at barnet har et problem, er god dialog med barnehage eller skole det viktige neste steget. Lund sier at en del foreldre opplever at de ikke blir møtt på en god måte i denne situasjonen.

– Det er knalltøft å kjempe mot systemet, og jeg forstår at mange føler seg maktesløse. Derfor er det viktig at også barnehagepersonale og lærere er oppmerksomme på problemet, sier hun.

De stille barna trenger nemlig litt ekstra hjelp til å komme i gang – til å leke med andre barn og til å våge. Enkelte av disse barna defineres som ”slow to warm up children” – altså barn som trenger litt tid på å bli varme i trøya. Disse trenger kanskje hjelp av voksne til å komme med i leken, komme i kontakt med andre barn og å våge.

– Barna er i barnehagen eller skolen store deler av dagen, og det er en viktig sosial arena. Derfor blir samarbeidet med dem viktig. Hvis barna får den hjelpen de trenger og opplever å ha trygge voksne rundt seg, er det også lettere for dem å si ifra når de har det vondt, i stedet for igjen å trekke seg tilbake i stillhet, forklarer Lund.

Skal lære seg å omgås alle
Det heter at alle trenger minst én venn. Men det bør også være riktig type venn – en som trekker fram det beste i deg. Ofte finner stille barn hverandre. Men hvis vennskapet går ut på i lide i fellesskap, har det liten verdi. Lund beskriver det som ”misery company”. Ikke bare kan ensomheten og problemene bli tyngre ved felles skjebne, men voksne og barn rundt dem, kan feilaktig komme til å senke skuldrene og tenke at problemet er løst.

– Barn skal lære seg å samhandle med andre, ikke bare dem som er like seg selv. For å hjelpe dem ut i verden, må vi legge til rette for at de lærer seg å være med mange andre. De trenger hjelp til å øve seg på skumle ting, sier Lund.

Hva om mitt barn er ett av de stille barna?
Er du en av dem som har et barn uten venner, eller som er trist, innesluttet og stille? Da råder Lund deg til å snakke med barnehagen eller skolen. Har de den samme oppfattelsen av barnet?

– Be barnehagen eller skolen om hjelp. Er det noen de mener barnet kunne lekt med? Sett av en periode på 2-3 uker hvor dere sammen prøver å legge til rette for at barnet blir tatt med på ting. Kanskje skal en gruppe lage mat eller løse en oppgave sammen? De voksne må styre aktiviteten og hjelpe barnet i gang, sier hun.

Underveis i prosessen må de voksne snakke sammen, og evaluere hva som fungerer og hva som kan gjøres annerledes – alltid med utgangspunkt i barnets beste. Også her er dialogen med barnet viktig.

Formålet er å gi barnet en opplevelse av inkludering og mestring. Mestringsfølelse er en viktig nøkkel for et godt selvbilde, og gjør at man etter hvert tør å ta nye utfordringer. Det er viktig at barnehagen eller skolen tar problemet på alvor.

Hun oppfordrer til å la barnet invitere med venner hjem fra barnehagen og la vennefamilier med barn komme på besøk. Om man hjelper barnet i gang med leken, kan det få gode erfaringer på trygg hjemmebane.

Lund forteller at noen skoler også har vennegrupper som kan være gunstige. Her deles klassen opp i grupper, og foreldre i samme nærmiljø bytter på tur til å invitere resten av barna i gruppen på en aktivitet en ettermiddag iblant.

– Det er foreldrene som styrer leken. Kanskje skal de spille fotball. Slik sosialisering kan virke preventivt og styrke barnets sosiale kompetanse. Om man er bevisst på det, kan man gi hjelp til god samhandling barna imellom, sier hun.

Fritidsaktiviteter kan være nøkkelen
Men også fritidsaktiviteter kan være en arena for å omgås andre barn og oppleve mestring.

– Som forelder må du følge barnet nøye opp. Skal barnet for eksempel begynne på håndball, bør du snakke med treneren om barnet, slik at han kan følge litt med og få barnet med, sier hun.

I tillegg til at aktiviteten kan gi barnet viktig sosialisering og følelse av mestring, gir det også barnet noe å snakke om i barnehagen eller på skolen.

Vær ekstra oppmerksom ved overganger
Overganger som å begynne på stor avdeling, begynne på skolen eller å flytte kan være ekstra vanskelig for stille barn. De er mer sårbare for endringer, og forberedelser er viktige.

– Før skolestart kan det derfor være lurt å besøke skolen, se klasserommet og hvilken pult barnet skal ha, og gjerne hilse på læreren. Om man har mulighet for det, er det en klar fordel om man sørger for at barnet havner i klasse med barn de kjenner fra før – særlig nære venner, sier hun.

– Det er viktig å understreke at det går an å være stille og ha det fint, men her snakker vi om de barna der stillheten er et uttrykk for at de har det vanskelig. Da blir hovedutfordringen til de voksne rundt barnet å ta barnets atferd på alvor. Atferd er et språk som må leses av voksne, avslutter Lund.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSønnen min ble slått av ansatt i barnehagen
Neste artikkel– Alder ved skolestart ingen betydning
DEL