Verden er et skummelt sted, og som foreldre ønsker vi å beskytte barna våre mot alle ulumskheter. Men hvordan? Jesper Juul mener den beste måten er å gi barna ansvaret for seg selv. En sunn ansvarsfølelse og foreldrenes lojalitet og motspill er det beste vern mot dette, og det nærmeste vi kommer en sikkerhet for at barnet ikke treffer for mange destruktive valg, skriver han.

Publisert: 8. mars 2011

Det er ikke så lenge siden vi oppdaget barns evne til å ta et personlig ansvar – altså å være ansvarlige for deres egne person på en rekke områder. Spesielt de siste ti årene har vi lært mye om dette emnet, og ny kunnskap kommer stadig til. Det er vanskelig å presentere en liste over hva barnet kan når, men vi kan se noen viktige utviklingstegn.

Det at barna får personlig ansvar er vanskelig for mange foreldre – med god grunn. Det bryter med hva som i flere generasjoner har vært definert inn i foreldrerollen. Hvis foreldre gjør slik jeg anbefaler, må de gi avkall på en del av makten som alltid har ligget hos foreldrene. Mange foreldre vil da oppleve at de ikke lever opp til deres ansvar som foreldre og heller ikke tar godt nok vare på egne barn.

Men faktisk er foreldrenes støtte til utviklingen av barns personlige ansvar svært viktig for at barnet utvikler selvstendighet og en god selvfølelse, og dermed også deres ansvarsfølelse.

Uproblematisk mens barnet er lite
Faktisk er foreldre oppmerksomme på barnets ansvarsfølelse allerede mens barnet er en baby. Og der er det også veldig tydelig en sammenheng mellom barnets ansvarsfølelse og foreldrenes nødvendige omsorg.

Babyer gjør oss oppmerksomme på deres behov, lyst, ulyst, smerte og grenser ved hjelp av lyder, mimikk og bevegelser. For eksempel sier de ifra når de kjenner de er sultne. Hvis de fryser, sørger de for å fortelle foreldrene det også. Når vi har hatt intens kontakt med dem i noen minutter, ser de bort, og snur etter hvert hodet bort for å signalisere behovet for en pause. De tar selv ansvaret for egne behov og er avhengige av at vi er interesserte og ansvarlige nok til å svare på utspillene.

Mens barnet er en baby opplever vi ikke konflikten mellom deres ansvarlighet og vår ansvarlige omsorg. Tvert imot kan vi bli helt fortvilet om vi ikke skjønner hva babyen prøver å formidle – er han for varm, kald, sulten eller har han vondt? ”Om han bare kunne snakke og fortelle hva som er i veien”, sier man gjerne da. Og når barnet begynner å snakke får vi mer innsikt i dets behov, grenser og smerte.

Problematisk i skolealder
Når barn kommer i skolealderen blir spørsmålet om personlig ansvarlighet påtrengende. Uansett hva foreldrene har gjort da barna var mindre, står utfordringene nå i kø:

– Barna vil bestemme selv! Og med det kommer også spørsmålene om hvorfor foreldrene (eller andre voksne) skal bestemme over dem.

– Skolen stiller krav til barn og foreldre, men er ofte uklar på hvilke ansvarsområder som ligger hos hvem.

– Barna er halvveis til puberteten og rykker stadig nærmere. Som ungdommer skal de på alvor måtte ta egne valg som kommer til å påvirke hele deres ungdomstid.

– Venners meninger og valg får stadig større innflytelse på bekostning av foreldrenes. Ved niårsalderen blir vennekretsen de dominerende sosiale rollemodellene.

– Barna tilbringer stadig mer tid borte fra hjemmet, og foreldrenes mulighet til kontroll blir dermed mindre.

Hvorfor skal alltid dere bestemme?
De fleste barn har et begrenset eksistensielt ordforråd, så det er ikke naturlig for dem å si: ”Hør nå her gamlefar. Nå har jeg bestemt meg for å ta ansvaret for meg selv og mitt liv, og jeg syns at tiden er inne for at jeg får mer ansvar selv.” Når barn tenker på seg selv i forhold til sine foreldre, tenker de ”politisk” – de tenker på makt. Uansett hvor fleksible eller demokratiske foreldrene har vært, har de i barnets opplevelse bestemt omtrent alt. Derfor forlanger de større rett til å bestemme over seg selv, men egentlig mener de at de ønsker å få større ansvar for seg selv. De ønsker ikke noen maktkamp, men en fredelig overdragelse av ansvaret for seg selv.

 

Personlig ansvar er nettopp det – personlig – og kan derfor ikke deles.

 

Det personlige ansvaret er en form for ansvar man må øve og trene på for å bli god på det. Det gjelder både for små og store barn, og voksne som ikke klarte det da de selv var barn. Derfor kan ikke barn bevise at de klarer det selv for å berolige foreldrene. De voksne må tørre å gi slipp for at barna skal kunne ta ansvaret. Enten har barnet ansvaret, eller så ligger det hos de voksne.

Det hender at store barn trosser foreldrenes ansvarlighet og kontroll, men det fører sjelden noe godt med seg. Det er mye bedre å bevare kontakten og gradvis venne seg til rollen som aktiv sparringspartner. I begynnelsen føler man seg kanskje litt uansvarlig, men det erstattes fort av gleden over å se barnets egenskaper folde seg ut.

At barn har ansvaret selv betyr nemlig ikke at de kan klare det alene. De trenger fremdeles foreldrene som både med- og motspillere. Men med godt rom til å eksperimentere og dumme seg ut med foreldrene som lojale vitner.

Hvem har ansvaret for leksene?
Min erfaring er at skolen ofte mener at leksene er foreldrenes ansvar. Naturligvis mener de at leksene først og fremst er barnas ansvar, men hvis de ikke lever opp til kravene, så må foreldrene ta ansvaret. Jeg mener at leksene er barnets ansvar. Skolen er barnas arbeidsplass og selvfølgelig skal de ta ansvaret for egen skolegang og det som hører med den jobben. Men – ikke alene! Barna trenger foreldrenes interesse, støtte og engasjement, men kontroll fører til altfor mange destruktive konflikter som ikke bare forpester familien, men også barnets forhold til skolen.

Viktigere i dag enn noen gang
Barn og unge lever i dag i en verden hvor de bokstavelig talt kan velge fritt fra alle hyller. Voksne tilbyr narkotika utenfor skolegården. Internett rommer en verden av uhyrligheter, som voksne har funnet på. Så kommer festene, hormonene, trangen til å imponere, blind vold, mobbing og alt det andre som foreldrene bare kan krysse fingrene for og håpe at ikke rammer deres barn.

En sunn ansvarsfølelse og foreldrenes lojalitet og motspill er det beste vern mot dette, og det nærmeste vi kommer en sikkerhet for at barnet ikke treffer for mange destruktive valg. Derfor er en av foreldrenes viktigste oppgaver å tenke langsiktig og ikke bruke opp kreftene på å kontrollere, formane, forby og straffe i en lang rekke av små og store maktkamper.

Tilliten til at det kommer til å gå bra må foreldrene finne i seg selv. Den er ikke barnas ansvar. Når den av og til svikter og panikken griper tar, må de voksne finne et sted hvor de kan holde hverandre i hånden til det går over. Skulle det likevel gå galt, er det fremdeles det viktigste de kan gi barnet. Også fordi ingen andre kan.  

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel– Sønnen min vet alt om fly! Alt!
Neste artikkelVoksnes rolle for barns seksualitet
DEL