BloggBruk "jeg-utsagn"

Bruk «jeg-utsagn»

Illustrasjonsfoto: iStock
Av Jesper Juul 1348
Det kan umiddelbart være vanskelig å se forskjell på disse to utsagnene: ”Du får ikke pelle borti strykejernet!” og ”Jeg vil ikke at du tar borti strykejernet!”. Meningen er jo den samme, og formålet er i begge tilfellene å forhindre at barnet skader seg.
Jesper Juul
Jesper Juul var en dansk familieterapeut og forfatter som særlig hadde fokus på samliv, barn og barneoppdragelse. Juul skrev flere bøker, og var i Norge en periode også ansatt i Aftenposten og Dagbladet, hvor han tok imot spørsmål fra lesere om barn og familieliv. Babyverden hadde et samarbeid med Juul, hvor han skrev en rekke artikler. Juul døde i juli 2019. Men siden temaene han skrev om er eviggrønne, har vi valgt å bruke dem videre.  

Forskjellen er imidlertid ganske betydelig på sikt. Det er forskjellen på et forbud og en personlig grense, som i dette tilfellet har samme personlige innhold. ”Jeg vil ikke at du skal brenne deg”. Vi kan også kalle det forskjellen på et ”jeg-utsagn” og et ”du-utsagn”.

”Jeg-utsagn” eller personlige utsagn skaper kontakt mellom mennesker, mens ”du-utsagn” skaper avstand og avbryter kontakten. Og kontakt mellom foreldre og barn er livsnødvendig hvis barna skal lære å utvikle seg. (Du kan eventuelt teste dette neste gang du har en konflikt med din partner. Hvis begge snakker om den andre (du-utsagn), blir resultatet fort krangling. Men hvis begge snakker om dere selv (jeg-utsagn) utvikler det seg til en fruktbar samtale).

Samarbeid, ikke avstand

Barn vil gjerne samarbeide med foreldrene sine og gi dem det de ber om. Det får dem til å føle seg vellykkede og godt tilpass. Forbud og kritikk har den motsatte virkning (akkurat som hos voksne).

I den første setningen ”Du får ikke pelle borti strykejernet!” er det allerede innebygget en mild kritikk: du peller borti ting! Men det går helt galt når det er femte eller tiende gang og kritikken blir mer uttalt. Enten direkte: ”Er du døv?” ”Hvorfor kan du aldri høre hva jeg sier til deg!” ”Er du dum eller?” ”Nå er du slem!” Eller indirekte: ”Det er du jo stor nok til å forstå”, ”Nå er du ikke en snill gutt”, ”Nå blir mor lei seg”.

Det går rett og slett ikke. Man kan ikke forvente at andre mennesker respekterer våre grenser i den første setningen for så å krenke deres i den neste. Både barn og voksne reagerer på samme måte: de krenker tilbake! Uansett om det personlige utsagnet ”Jeg vil ikke at du tar borti strykejernet” følges av sinne, forskrekkelse eller mild imøtekommenhet, har det en viktig avgjørende kvalitet: Det er varmt. Det kan godt hende at barnet blir forskrekket, lei seg eller frustrert, men det føler seg ikke urettferdig behandlet. Dets egne grenser er intakte, og det vil gradvis lære å utvise samme respekt for foreldrenes grenser.

Mine grenser tar utgangspunkt i meg

I det jeg har snakket om her har jeg bevisst valgt en grense som alle foreldre vil kunne skrive under på uten å granske hjerte og nyrer først. Det er derfor enkelt å være personlig. La oss se på et annet eksempel: ”Jeg vil ikke at du leker med pianoet” (og ikke ”Du får ikke leke med pianoet!” eller ”Pianoet er ikke leketøy!”)

Her er det fort gjort å bli usikker. Skal man ta et saklig utgangspunkt som for eksempel hva man har hørt om barns kreativitet? Eller et spontant, personlig utgangspunkt: Nå vil jeg ha ro! Eller et økonomisk: Det er dyrt å få pianoet stemt.

Selv om det kanskje lykkes i dag, så hviler de gamle kravene om konsekvens som en tung byrde på skuldrene: Det skal være veloverveid nok til å bli en regel. Og enda verre: Hvis denne regelen skal opprettholdes, må den andre forelderen også være enig!

Jeg ønsker

Sånn er det ikke lenger. En av de mange fordelene ved personlige grenser er at de nettopp er personlige, og at de kan flytte seg fra dag til dag. Det er dager hvor jeg bare ler når min yngste datter spiller piano med albuene, og det er dager hvor jeg ikke orker det. Og det er i orden. Dialogen med barnet kan for eksempel lyde sånn:
”Jeg vil ikke at du spiller på pianoet nå”
”Hvorfor ikke?”
”Fordi jeg ikke orker det bråket nå.”
”Jammen i går fikk jeg jo spille.”
”Ja, i går syntes jeg det var morsomt å høre på.”
”Men kan jeg ikke få spille bare litt? Jeg lover å være stille?”
”Nei, det vil jeg ikke i dag.”
”Dumming”
”Ja, jeg skjønner godt at du syns det, men sånn er jeg altså i dag.”
”Dumme far!”

Prøv å sammenligne det med den upersonlige formen:
”Du får ikke tøyse med pianoet, hvor ofte må jeg si det?”
”Hvorfor ikke?”
”Fordi du ødelegger pianoet når du bare bråker. Når du blir eldre og kanskje tar spilletimer så kan du få lov.”
”Jammen det er jo så morsomt.”
”Det er slett ikke morsomt, og dessuten koster det mye penger å få pianoet stemt etterpå.”
”Å, kan jeg ikke få spille? Bare litt?”
”Hvorfor kan du aldri gjøre det som blir sagt med en gang? Gå inn på rommet ditt og lek med noe annet. Du har jo så mange dyre leker som du aldri bruker. Kom igjen, inn på rommet ditt! Jeg mener det!”

Denne siste versjonen er fremdeles den som ligger mest naturlig for mange av oss. Det var det vi selv fikk høre da vi var barn, og det er det vi sier til våre egne barn hvis vi ikke tenker oss om. Ikke fordi vi ønsker å skade deres selvfølelse eller skape dårlig stemning, men det skjer av seg selv. Ikke som følge av barnets alder eller en eller annen mystisk naturlov, men utelukkende på grunn av de ord som kommer ut av munnen vår. Uansett hvilke følelser som ligger bak, er ordene kalde, kritiske og nedlatende, og grensesettingen fungerer bare hvis barnet blir redd nok for konsekvensene. Denne redselen er ren gift i en meningsfylt og nær kontakt mellom barn og foreldre, akkurat som den er mellom voksne.


Omtanke i grensesettingen

De varme og personlige utsagnene begynner ofte på en av disse måtene: Jeg vil, Jeg ønsker, jeg vil ikke, jeg ønsker ikke, jeg liker, jeg liker ikke, jeg vil være med på, jeg vil ikke være med på.

Det er vanskelig for mange av oss å snakke til andre mennesker – selv nære familiemedlemmer – i et så personlig og direkte språk. Våre foreldre hadde det travelt med å lære oss at det ikke var pent eller at vi var frekke og ulydige når vi snakket sånn. Det er en skam, for det har forhindret mange av oss i å få det vi trenger fra andre mennesker – inklusive deres forståelse og respekt for våre personlige grenser og behov.

Heldigvis er det sånn at alle barn i begynnelsen mestrer det personlige språk, slik at vi kan gjenoppfriske det sammen med dem når de uten å nøle sier om maten ”Jeg liker ikke”, eller ”Jeg vil ikke” når vi syns de trenger å vaske håret. Hvis vi kan lære å møte slike utsagn med respekt og forhandle oss fram til en løsning, vil barna lære respekt for våre og andre menneskers grenser. Hvis vi starter en maktkamp, er det det de lærer.

Artikkelen er hentet fra www.famlab.no

Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 

Nyeste artikler: