Hva gjør du når grensene dere har satt for barnet ikke fungerer? Endrer dem, sier Jesper Juul. Her bruker han seg selv og sin opplevelse av leggetid med sin lille sønn for å illustrere at en fin idé ikke alltid fungerer i praksis.

Sist oppdatert: 5. april 2011

Artikkelen er hentet fra FamLab

Grenser er i virkeligheten mange forskjellige ting. Vi har de veldig personlige, nesten private grensene, som for eksempel vår tillit til andre mennesker. Vi kan bli så såret i et kjærlighetsforhold at vi mange år senere ikke er i stand til å slippe et annet menneske helt innpå oss, uansett om de kanskje aldri ville finne på å krenke eller såre oss på samme måte. Vi må gjenoppbygge tilliten over lang tid, og trenger andres respekt for våre (ofte uforståelige) grenser.

De grenser vi snakker om i forhold til barn, er ofte av en annen karakter. De stammer fra holdninger og ideer og er derfor mye enklere å endre på, hvis vi klarer å være oppmerksomme på signalene som forteller oss at det er behov for endring.

Jeg snakket innledningsvis om vår idé om at vår sønn hadde best av å sove alene på eget rom. Denne ideen eller holdningen var så sterk at vi i to år ofte måtte bruke mange timer hver kveld på å få ham til å sovne. Vi lærte som så mange andre foreldre, å sitte ved siden av sengen hans og puste lydløst. Vi lærte å liste oss over gulvet uten en lyd, og likevel våknet han ni av ti ganger. Det tok oss nesten to år å innse at vi oppnådde det motsatte av hva vi hadde tenkt oss. I stedet for voksent privatliv fikk vi skiftende ”leggevakter”. I stedet for en selvstendig sønn fikk vi en avhengig, og i stedet for en mulighet til å puste ut på sofaen, holdt vi pusten ved sengekanten hans. Først da vi så vår dumhet i øynene og fikk oss en større dobbeltseng, fikk vi det vi ønsket oss.

Les også:

Skyldfølelse i oppdragelsen skader barna

Den evige forhandlingen med barnet

– Foreldre uten grenser kan skade barna

Destruktiv konflikt
Et annet viktig signal til endring er den ”destruktive konflikt”, det vil si konflikt over samme tema som kommer stadig hyppigere, og hvor både barnet og den voksne blir mer og mer frustrert og negativ. Når det skjer, og det gjør det helt sikkert, er tiden inne for at de voksne ser nøye på grensen eller deres holdning til den.

Det kan for eksempel handle om leggetid. Mange foreldre har den holdningen at særlig små barn skal ha fast leggetid. Hvis det utvikler seg destruktive konflikter hver dag ved leggetid, må de voksne begynne et oppklaringsarbeid, som for eksempel kan bestå av følgende overveielser: Hvorfor mener vi at barnet skal ha fast leggetid? Er det fordi vi har hørt fra andre at det er best for barnet? Er det fordi vi ønsker å ha det sånn? Hvis det er det første, er det en upersonlig grense, og de er alltid vanskelige å opprettholde.

Hvis det er fordi det passer best med våre behov, må vi videre til neste spørsmål: Har barnet vårt et mindre søvnbehov enn vi trodde? Er klokken syv eller åtte faktisk en halvtime for tidlig? Vi må eksperimentere og se om det hjelper. Hvis ikke, er det videre til neste spørsmål: Hvordan? Hvordan legger vi ham? Har vi hatt nok tid til å være sammen med ham etter vi kom hjem fra jobb? Har vi selv klart å roe ned, eller er vi fremdeles stressa? Gir vi ham tid til å omstille seg, eller reiser vi oss plutselig opp og sier ”Nå er det leggetid”? Koser vi oss sammen med kveldsstellet, eller er det bare noe som skal ordnes fortest mulig? Skal vi snu helt på det og se hvordan det går når han bestemmer selv, eller skal vi begynne å endre på den måten vi administrerer dette på?

Ingen foreldre har noen gang vært helt like oss, og ingen har hatt et helt likt barn som vårt. Altså må vi eksperimentere oss fram til en form som vi alle tre kan trives med.

Les også:

Når kan barna være ute alene?

Hvorfor belønning ikke virker

Når grensesettingen ikke fungerer

Lov å endre grenser
Våre grenser kan også endre seg fram og tilbake uten rasjonell grunn. En uke kan vi nyte musikken som strømmer ut fra barnerommet, mens vi neste uke syns den er grusom. Det er i orden! Mennesket er ikke en logisk eller rasjonell skapning. Kanskje kommer barna til den konklusjon at foreldrene har noen ”soft spots” – men hva så? Det må de lære å leve med, akkurat som vi må lære å leve med deres særheter. Det eneste kravet til endrede grenser er at den voksne kan stå helhjertet bak dem. Det er ikke nok at du ser fornuften eller logikken eller at en pedagogisk ekspert anbefaler noe. Dine grenser skal være en del av deg selv, som du ikke trenger å trekke inn teoretiske forklaringer for å forsvare. Dermed er det også sagt at endringer selvfølgelig ikke må ha karakter av billige løsninger. De skal styrke fellesskapet med barnet og ikke bare skaffe ”ro” i en stresset hverdag.

Dette krav kan det til gjengjeld være vanskelig å leve opp til. Noen foreldre har så store vansker med å finne seg selv og sine egne grenser, at både de og barna deres lider alvorlig skade og trenger selvfølgelig hjelp fra andre voksne – venner og profesjonelle. Mange av oss har vokst opp i familier hvor det viktigste kravet var at vi ble slik foreldrene våre ville at vi skulle være – altså at vi slett ikke ble oss selv. Det kan være vondt å se i øynene at det som gjorde det mulig å bli elsket av sine foreldre, gjør det umulig å være en god nok forelder, men det er ofte den eneste veien til barnas respekt og til å gjenvinne selvrespekten.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNår grensesettingen ikke fungerer
Neste artikkelBruk «jeg-utsagn»
DEL