Et foreldrepar venter barn nummer to og spør Jesper Juul om søskensjalusi kan forebygges. Han benytter anledningen til å hevde at søskensjalusi er en psykologisk myte som ikke fins. Les hans teorier og løsninger her.

Publisert: 5. april 2011

Vi har en sønn på halvannet år, som virker glad og harmonisk. Han trives i barnehagen, kommer godt overens med andre barn og er nært knyttet til både mamma og pappa.Om noen måneder vil han få en bror. Er det noe vi som foreldre kan gjøre for at de to skal få et godt og harmonisk forhold til hverandre uten sjalusi og uvennskap? Min to år eldre bror ble meget sjalu da jeg kom til verden. Fra jeg var spebarn, var han ute etter å ta meg, noe som vedvarte hele barndommen og ungdomstiden. Selv den dag i dag har vi et litt anstrengt forhold.

Les også: 35 tips til jentepappaer

Jeg vet at problemet ikke er enestående. Kan man forebygge søskensjalusi før det neste barnet er kommet til verden? Vi har forsøkt å forberede sønnen vår på at det kommer en ny baby i familien, men vet ikke hvor mye han forstår. Han liker å kose med magen min, peker på den og sier «baby». Interessen for andre babyer er også stor. Så snart han er i nærheten av en, vil han bort til babyen for å ta den nærmere i øyesyn. Da stryker han den forsiktig på kinnet og koser med den. Alt i alt er situasjonen lovende.

Gutten virker heller ikke sjalu når mamma eller pappa «låner» en annen baby for en stund. Men det kan arte seg annerledes med en baby som skal være der hele tiden. Hvilke reaksjoner kan vi vente fra det eldste barnet? Kan vi gjøre noe for at han skal oppleve nykomlingen som noe positivt og berikende – og ikke som en trussel?

Les også: 35 tips til guttepappaer

Svar fra Jesper Juul:
Det er en glede å lese dine kloke refleksjoner, som gir meg anledning til å skrive om to sentrale temaer. Det første handler om den viktige forskjellen mellom «ønsker» og «prosjekter».Det er normalt at foreldre har forskjellige ønsker for barna sine – som for eksempel et harmonisk søskenforhold, at de er lykkelige, har mange venner og får bedre utdannelse enn de selv. Disse ønskene er legitime, men bør ikke bli et foreldreprosjekt. Når det skjer, trives barna dårlig.

Det andre viktige temaet er det vi kaller «søskensjalusi», som etter min erfaring er en psykologisk myte. Den forekommer sjelden i ren form, men utløses når én av foreldrene eller begge foretrekker ett barn fremfor et annet – det vil si elsker det ene barnet mer enn det andre. Når det av og til skjer, reagerer barn like sterkt som voksne. 95 prosent av det vi kaller søskensjalusi har intet med sjalusi å gjøre, selv om den inneholder den samme cocktail av følelser: savn, sinne, sorg og opplevelsen av ikke å være god nok.


Les mer: Ansvarlig storesøster eller bortskjemt lillebror?


Blandede følelser
Når et barn får en lillebror eller lillesøster, er det en blandet opplevelse. På den ene side samarbeider barnet med foreldrene, vennene, barnehagen og resten av familien og gleder seg til den lille skal komme. Storebroren utsettes for et enormt press fra de voksne i retning av å føle glede og begeistring. Det gjør han sitt aller beste for å leve opp til.


Men i samme øyeblikk lillesøsteren er en fysisk realitet, endrer familien seg radikalt – og den eldste opplever et tap. Han mister nemlig 50 prosent av alt det han har hatt.Han har vært vant til at foreldrene reagerer øyeblikkelig på hans behov og frustrasjoner. Nå er det plutselig innført ventetid. Den lilles behov kommer først, mens han er vant til foreldrenes udelte oppmerksomhet. Nå skal han dele den med det nye familiemedlemmet, som han (ennå) ikke har noen grunn til å elske.


Les mer: Hva skal søsknene hete?


Etter fødselen kommer hele familien på besøk. Den lille får 90 prosent av oppmerksomheten. De 10 prosentene som blir igjen til den eldste, tar ofte form av utsagn som: «Er hun ikke søt?». Slik er og skal det være. Men dersom den eldste de neste ukene og månedene begynner å utvikle forskjellige former for aggressiv adferd overfor det nye barnet – eller i fullt alvor foreslår å levere henne tilbake til sykehuset – avspeiles en mangel midt i all denne voksenskapte gimmicken. Det er fraværet av foreldre som også ser at den eldste har lidd et tap – og anerkjenner sorgen og sinnet det alltid medfører, som viktige og verdifulle følelser. (Mer om foreldrenes handlingsmuligheter er omtalt i min lille bok «Her er jeg! Hvem er du?»)


Ny kvinne!
Dersom man vil sette seg inn i hvordan et barn på halvannet år har det når den lille har flyttet inn, behøver man bare å forestille seg at ens egen partner en dag kom hjem og forkynte at han hadde forelsket seg i en annen kvinne. Mens han bedyrer at han fortsatt elsker sin nåværende partner høyt, gjør han det klart at den nye kvinnen flytter inn som et likeverdig medlem av familien. Det ville vært en følelsesmessig utfordring, som de fleste voksne ville reagert langt mer unyansert på enn de fleste barn reagerer på nye søsken.

Omsorgen for den eldste må derfor inkludere foreldrenes oppmerksomhet og empati. De må fange opp barnets blandede følelser, hjelpe det med å sette ord på dem og akseptere dem som viktige medlemmer av familiens aktuelle følelsesliv. Det hjelper også dersom de voksne er ærlige nok til å vedkjenne seg sine egne blandede følelser, som å våge å sette ord på det når den lilles behov blir for overveldende. Kjærlighet mellom mennesker er alltid nyansert og består av hele det følelsesmessige klaviaturet. Og den må aldri bli en plikt – heller ikke mellom søsken. Livet kan ikke forebygges. Det kan bare leves.

Når og hvis storebrors blandede følelser kommer til uttrykk i fysiske handlinger som kan skade den lille, skal de naturligvis hindres. Men de må samtidig møtes med anerkjennende utsagn som: «Jeg kan godt se at hun irriterer deg nå, men jeg vil ikke at du slår henne eller river henne i håret. Kom og sitt litt hos meg». 


Artikkelen er hentet fra FamLab


Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSjalu pappa
Neste artikkelViktig å kunne si «nei»
DEL