Mamma og pappa har dårlig tid. Det virker som han har skjønt det. For i dag skal han ikke ha på seg bleie. Og heller ikke klær for den saks skyld. Toåringen er nesten en meter høy, veier rundt 16 kilo og er en mark uten like. Ikke engang to voksne klarer å få på ham bleia. Sekundene og minuttene tikker fort og vi river oss i håret.

Publisert: 31. januar 2012

Nå gjelder det å roe helt ned. Ta ham med inn i senga og småprate litt. Fem minutter senere er han ferdig påkledd. Mamma og pappa ser på hverandre – utslitt før dagen egentlig har begynt.

Les også: Fins trassalderen?

Vi har en sønn på to og et halvt år. Verdens beste på alle måter, men som de fleste andre på hans alder har han omtrent over natten gått inn i det som kalles trassalderen, men som ekspertene velger å kalle selvstendighetsalderen. En frustrerende tid både for ham og oss.

Tikkende bomber
Nå er alle dagens gjøremål potensielle tikkende bomber. Kommer han til å synes det er greit å stå opp i dag? Kle på seg? Komme seg av gårde i barnehagen? Bli hentet? Spise middag? Hva om feil forelder heller vann i glasset hans ved middagsbordet – eller om han skulle klare det selv i dag?

Les også: Trassalderen – slik takler du den

Ingenting er bedre enn at han blir selvstendig, men som Jesper Juul sier det så skal vi foreldre avlære oss en del ting – som for eksempel å kle av og på toåringen, og heller la ham prøve selv. Hvis han vil, da. For det kan like gjerne være at han skal bestemme hvem som skal kle av ham. Plutselig en dag er det så feil at pappa kledde av ham, at klærne må på igjen slik at mamma kan ta dem av.

Minst ett feil plagg – hver dag
Klær er blitt et hett tema i heimen for tiden. Overraskende nok først når lillebror er to og et halvt år. For storesøster har egentlig aldri lagt seg så mye opp i hva hun skulle ha på seg. Men lillebror har egne meninger – og de varierer fra dag til dag. Det eneste som er felles er at det hver morgen er minst ett av plaggene han skal ha på seg som er feil. Etter noen ukers gjentatte feilskjær har vi lært å spørre ham hvilket plagg det er han vil bytte ut. Så langt går det helt greit at mamma eller pappa velger en godkjent erstatning. Den ene dagen er det genser som skal byttes i body, nest dag er det motsatt.

Les også: Støtt opp om barnets ansvarsfølelse!

Maren
Fagredaktør for Familieverden og tobarnsmor Maren Eriksen

Foto: Anne Lise Norheim

Det er vi som merker trassen hans, ikke så mye besteforeldre eller barnehagepersonale. Og det er jo egentlig godt og riktig. Det er oss han skal løsrive seg fra – sakte men sikkert. Men det kan være vanskelig å skjønne hva det nøyaktig er som skjer, og det er forvirrende uforutsigbart når noe går greit og ikke.

Mye kan gå galt ved henting
Men å hente ham i barnehagen er en klassisk felle. Her er det mye som kan gå galt. For det første er vi begge både trøtte, slitne og har lavt blodsukker. Det kan man jo naturligvis gjøre noe med, men som regel blir det med tanken.

Les også: Slipp til de forbudte følelsene

Da årets første snø lavet våt ned og skapte kaos i trafikken og på parkeringsplassen utenfor barnehagen rakk jeg å få et tosifret antall trøstende tilbakemeldinger av typen ”Det er godt det ikke bare er oss” eller ”Godt å se at det er flere som har det sånn” mens jeg fortvilet prøvde å få sønnen min inn i bilen.

At pappa overrasker med å hente ham ekstra tidlig faller virkelig ikke i god jord når han var innstilt på at det var mamma som skulle hente ham til vanlig tid.

Les også: Hvordan få takknemlige barn?

Gi etter eller ei?
Neste mulige hinder er å komme oss inn døren hjemme. Det burde jo være greit. Det har jo vært enkelt så langt. Ikke nå lenger. Vi skynder oss inn og kler hutrende av oss når toåringen hyler, hulker og hikster i en klump på gulvet. Han skulle gå inn selv, ikke bli bært! Med mindre vi kler på ham igjen, setter ham inn i bilen og lukker igjen, for så å la ham gå inn selv, varer hylingen og gråten hele ettermiddagen. Får han viljen sin er han derimot smørblid. Men skal vi egentlig gi etter?

Det finnes mye informasjon om trassalder og mer og mindre vennlige råd som legger skyld og ansvar på foreldrene og som mener at barna ikke kan noe for det. Jeg er for så vidt enig. Dette er imidlertid en fase man skal komme seg gjennom som familie – ikke bare som enkeltindivider. Og selv om Kari Pape på et foreldremøte jeg var på sa at dersom småen insisterte på å gå til barnehagen i pysj så ville han lære mer av opplevelsen enn mine formaninger, så skal jeg innrømme at det hadde jeg faktisk ikke fått meg til å gjøre. Og Jesper Juul sier at man ikke skal gå på akkord med egne grenser, for da lærer heller ikke barnet å respektere dem.

Les alt om trassalderen

Gjør det noe om han får viljen sin?
Min personlige erfaring er at noen mennesker er bedre til å takle disse prøvelsene enn andre. Og klarer man å beholde roen er halve jobben gjort. Men jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg skal gi etter eller stå på mitt når lillegutt tester grensene. For gjør det egentlig noe om han vil at jeg skal kle på ham i stedet for at pappa gjør det i dag, hvis jeg vet at det motsatte er tilfellet i morgen?

Det er dét jeg som forelder lurer på. Når skal han få viljen sin?

Trassalder eller nysgjerrighetsalder – podcast med psykolog Helge Holgersen som gjest

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHvor går intimgrensen?
Neste artikkelIkke bare øyet som ser
DEL