Barn i trassalderen er proppfulle av vilje. Men når skal du egentlig gi etter? Vi har spurt to barnepsykologer.

Publisert: 30. september 2015

Det er ofte lite som skal til før den lille går helt i vranglås. For leverpostei som han ville ha i går, er helt feil i dag, nå var det han som skulle ta på jakken selv, eller genseren har feil farge.

– Ja, det er uforutsigbart å ha et barn i trassalderen. Jeg liker ikke ordet trass, for det handler ikke om å motarbeide de voksne, men heller om forsøk på å utvikle sin selvstendighet. I den prosessen vil foreldre oppleve at 2-3-åringen går i baklås over små detaljer, og har krav som er umulige å oppfylle – ofte uten en tanke på konsekvensene for de rundt dem. Det er mye man som voksen kan gjøre for å forebygge og roe ned, men det er ikke alltid det nytter. Sånn er det bare å være foreldre til barn i denne alderen. En del konflikter må man regne med, sier barnepsykolog og forfatter Elisabeth Gerhardsen.

Klikker av hva som helst
Noe av det mest frustrerende med trassalderen er at barnet har sterk vilje, men mangler samtidig kontroll over eget temperament, og har mindre fornuft. Det betyr at barnet kan klikke for en bagatell og/eller krangle om hva som helst. Trøsten er at det går over. Etter hvert skjønner barnet når det nytter og ikke nytter å prøve å få viljen sin, det får mer kontroll på sinnet sitt og velger kampene sine litt mer med omhu.

Det er slitsomt å måtte takle så mye sinne og frustrasjon – både for store og små. Foto: Shutterstock– Det er en viktig alder. Måten dere takler konfliktene med barnet på i denne alderen, former barnet framover også. Pass på at barnets selvfølelse ikke blir svekket, sier Gerhardsen.

Også barnepsykolog Helge Holgersen sier at det er utfordrende å være foreldre til barn i denne alderen.

– Barn i denne alderen ønsker å klare ting, men har ofte ikke ferdighetene som trengs. Det er fryktelig frustrerende. Det er viktig å huske på at det ikke bare er barnet som endrer seg, det er også en fase hvor foreldrene må tilpasse seg disse endringene. Det finnes ingen oppskrift på hvordan foreldre skal håndtere trassalderen. Men det er ting som gjør det litt lettere, sier Holgersen.

Trassalder eller nysgjerrighetsalder – podcast med psykolog Helge Holgersen som gjest

Her er Gerhardsen og Holgersens beste råd til deg:

1. Begynn med deg selv
Det er enkelt å tenke at barnet er problemet, men det er du som voksen som må holde hodet kaldt i situasjonen. Hva er det som er riktig, lurt, sunt og trygt å gjøre i situasjonen? Vær trygg på at du vet best. Du skal ikke være en diktator, men en god leder. Dette er lettere å få til når du selv har det bra. Synes du trassen er vanskelig å takle? Ta en titt på livet ditt for øvrig – har du det godt ellers? Er det andre ting som er tøffe, blir også trassen vanskeligere å håndtere.

2. Gi barnet et valg FØR det blir bråk
Står du på ditt fram til barnet begynner å protestere, for så å gi etter når det ligger på gulvet og hyler? Da risikerer du at barnet lærer at hyling virker, og du har gjort dere begge en bjørnetjeneste. Sørg heller for å gi barnet et valg før det blir bråk. Dette kan fungere bra i situasjoner hvor det ofte blir protester – for eksempel når barnet skal kle på seg om morgenen. Starter du med å spørre barnet hvilken ullgenser det ønsker å ha på seg, opplever barnet at det får bestemme, og du oppnår det du ville – at barnet har på seg en ullgenser.

3. Legg inn ekstra tid, spør en ekstra gang
Mange av konfliktene kan unngås om du bare legger litt mer til rette. Ditt stress smitter nemlig over på barnet – med det resultatet at det blir litt utilpasset og frustrert. Dermed risikerer du både at ting tar lenger tid, og at det blir mer konflikter enn hvis dere hadde hatt litt mer tid så du ikke ble stresset. Noen ganger kan du ikke unngå slike situasjoner, men der du kan det, kan det være lurt å forsøke å legge inn litt mer tid. For eksempel på morgenen – å stå opp et kvarter tidligere kan gjøre mye. Spør også om ting underveis – i forkant av potensielle problemer; ”Hva vil du ha på skiven i dag?” eller ”Skal jeg heller oppi melken, eller vil du prøve?” På denne måten kan du unngå mange konflikter.

Du trenger ikke å være sint eller streng, selv om barnet ikke får viljen sin. Foto: Shutterstock4. Vis forståelse, selv om du står på ditt
I noen situasjoner bør du ikke gi barnet viljen sin – enten fordi det barnet ønsker er urimelig (for eksempel å gå barføtt i desember), eller fordi barnet rett og slett har rukket å gå i lås fordi det ikke fikk viljen sin – og nå er der for sent. Det er også mulig at du har bestemt deg for å ikke gi etter, uansett hvor mye barnet hadde lyst på den isen på en tirsdag. Det går an å stå på sitt – på en hyggelig og forståelsesfull måte. Sett deg ned sammen med barnet og snakk rolig og varmt om det som er problematisk. ”Ville du så gjerne ha is? Det forstår jeg godt, for is er kjempegodt. Men i dag er det tirsdag, og da spiser vi ikke is.” Det kan godt være at barnet ikke godtar forklaringen din, men du har likevel oppnådd to ting: Å vise barnet forståelse, og å selv unngå å bli sint. Dette er nok enklest å få til om du selv har litt overskudd.

5. Ikke la barnet velge mellom foreldrene
”Nei, mamma skal helle oppi melken min!” eller ”Bare pappa får ta på skoene mine!” Barnet er ikke utspekulert når det sier slike ting – det bare prøver ut hva det kan kontrollere. Her bør dere ikke gi etter. Barnet har to foreldre, og begge bør kunne utføre de fleste oppgavene rundt barnet. Gir dere etter, risikerer dere å få et barn som dirigerer dere rundt, og det er ikke bra for noen av dere.

6. Hva er det rimelig at barnet får velge?
Noen ganger kan det være greit å fire litt på kravene i denne perioden. Nettopp fordi man blir nødt til å velge sine kamper. Gjør det noe at barnet helst vil drikke av en bestemt kopp? Eller at det får velge hvilken genser det vil ha på seg? Så lenge det gjelder ting som er detaljer for deg, og som ikke egentlig spiller noen rolle, kan barnet godt få viljen sin. Hva du synes er rimelig er opp til deg, men de fleste synes nok ikke det er rimelig at barnet får velge at det vil ha is til middag.

Foreldres sinne er alltid skremmende for barn.7. Prøv å ikke bli sint
Det eneste du kan gjøre, er å prøve. Du vil ikke alltid lykkes, men tenker du deg om, er sjansen større. Det er fortere gjort å bli sint hvis du selv er trøtt, sulten og stresset. Kan du forsøke å unngå dette før du går inn i en situasjon hvor det ofte blir frustrasjon? For eksempel hvis det pleier å bli kluss når du skal hente i barnehagen – kan du spise litt på forhånd, sånn at du ikke har lavt blodsukker? Kan du hente litt tidligere, så du ikke må haste ut dørene like før stengetid? Kanskje kan du legge deg litt tidligere på kvelden? Mange situasjoner kan unngås, hvis du bare forbereder deg litt. Og skulle det ikke være mulig, prøv å beherske deg sånn at du ikke blir rasende. Foreldres sinne er alltid skremmende for barn. Hold deg saklig. Er du bekymret for ditt eget temperament, bør du ta tak i det, og få hjelp til å bearbeide følelsene dine.

8. Unngå å beskrive barnet på en negativ måte
Husk at små barn er ikke vrange med vilje, eller for å ødelegge for deg. Vær forsiktig med utsagn som beskriver barnet, og velg heller utsagn som beskriver barnets oppførsel. Her er eksempler du bør unngå: ”Du er så vrang”, ”Alltid skal du ødelegge”, ”Hvorfor er du så slem?” Si heller ”Når du ikke kler på deg, rekker vi ikke bussen” eller ””Når du hyler sånn, får jeg vondt i ørene”. Da kritiserer du handlingene, ikke barnets personlighet. Slik unngår du at din frustrasjon går utover barnets selvbilde og opplevelsen av trygghet og kjærlighet.

9. Ikke sett hardt mot hardt
Når barnet klikker, kan ikke du også gjøre det. Er du fullstendig urokkelig på en sint måte, gjør du situasjonen bare verre. Det må være litt slakk slik at barnet kan hente seg inn igjen etter et sinneutbrudd. Husk også at barn fungerer dårligere når de blir stressa. Klarer du/dere å beholde roen opplever dere ofte at ting også går raskere, og det er jo ofte det som er målet.

Når du blir sint eller frustrert, tar du gjerne litt kraftigere i enn du bør. Forsøk å tenke deg om før du handler.10. Ikke bruk mer krutt enn nødvendig
Unngå å bruke hardere stemme, ord og/eller makt enn det som er nødvendig. Dette henger ofte nøye sammen med ditt eget sinne. Enkelte ganger nytter det ikke å snakke med/til barnet, gjerne fordi du ikke har tid, og du endrer med å løfte barnet og ta det skrikende med deg. Det er ingen ideell situasjon for noen av dere. Ikke gjør den verre ved å ta hardere i enn nødvendig. Det føles utrolig provoserende om barnet slår mot deg, men det er du som forelder som har ansvar for å roe ned situasjonen.

11. Avledning virker forbausende ofte
Barnet ligger i snøen og vil verken gå selv eller bli båret – det vil bare ligge der og hyle til alt blir riktig igjen. Det er naturligvis ikke et alternativ, i hvert fall ikke over tid. ”Jeg tror ikke du klarer å gå fortere enn meg”, ”Det er snart jul, hva skal vi skrive på ønskelisten din til julenissen?” eller en annen form for avledning kan være det som skal til for å redde situasjonen. Avledning fungerer ofte bra, og det er ingenting i veien for å bruke det så lenge du orker det. Du hjelper barnet ut av den dårlige stemningen, uten å gi etter.

12. Forbered barnet
”Nå skal vi gå, kom igjen!” Å plutselig bli dratt ut av leken uten forvarsel, kan være fryktelig frustrerende. Gi et vink om ting på forhånd der det er mulig. ”Nå skal vi snart gå, så det er lurt å tegne ferdig tegningen din. Når du har tegnet litt til, skal vi gå og ta på sko og jakke” vil ofte fungere mye bedre.

13. Noen ganger trenger barnet å oppleve at de må ting
Foreldre bør ikke bli så konfliktsky at de alltid lokker og lurer tingene for å unngå at det blir bråk. Barn trenger å erfare at de rett og slett bare må ting selv om de i utgangspunktet ikke vil. Da vil de lære at ting kan bli bra, selv om det ikke ble slik de først ønsket. Det er vanskelig å bli fleksibel og villig til å inngå kompromisser om du aldri har blitt utfordret til å gjøre ting på andres måter. Det er ikke alltid barnet skal få velge. Ikke vær redd for å skjære gjennom. Men velg kampene dine.

14. Faste regler er det beste – for alle
Det er frustrerende nok å være 2-3 år gammel, om man ikke skal måtte forholde seg til forskjellige grenser hele tiden. Barn tror at ting blir slik de var forrige gang. Og har du først gitt etter én gang, forventer barnet at det samme skjer neste gang. Derfor bør du ikke forandre reglene selv om du en dag har mer overskudd. For lar du barnet hoppe i sofaen én dag, for så å bli sur for det neste dag, blir barnet forvirret over din reaksjon. Men husk på at å være konsekvent ikke er det samme som å være sint. Du kan godt være rolig og forståelsesfull mens du står på ditt. De fleste synes jo at et vennlig nei er langt hyggeligere enn et sint nei.

15. Forandre på ting som ikke fungerer
Vi har en tendens til å fortsette å gjøre ting på samme måte, selv om det alltid blir konflikt. Ser du at grensene dine ikke fungerer, må de endres. Kanskje krever du noe barnet ikke er modent nok til å klare? Men pass på at du ikke går fra den ene ytterligheten til den andre – ikke bare fungerer det dårlig, det er også fryktelig forvirrende for barnet.

16. Støtt hverandre – og vær enige
Barn tåler at foreldre håndterer ting ulikt, men det blir ofte enklere når begge er enige. Unngå å boikotte hverandres regler – hvis pappa sier nei, men mamma  likevel sier ja, blir det frustrasjon for alle i familien.

17. Tål litt vræling
Det er uunngåelig at det blir litt hyling, skriking og vræling i denne fasen. Barnet har ikke ord til å uttrykke frustrasjonen sin, og tyr til skriking. Noen ganger fungerer ingenting annet enn å la barnet hyle fra seg. Sørg for å være der og trøste barnet. Prøv å ikke la andres blikk eller kommentarer gå inn på deg – dette er noe som skjer med alle foreldre, det er ikke noe galt med ditt barn, eller deg som forelder.

18. Avlast hverandre
En del av barnets utbrudd skjer plutselig, helt uten forvarsel. Det kan være slitsomt å takle. Vi voksne har også gode og dårlige dager. Merker du at du tåler litt lite en dag, mens partneren har mer overskudd? Da er det greit å overlate situasjonen til den andre. Men det bør ikke bli sånn at den ene partneren alltid tar de vanskelige situasjonene. Dere trenger begge avlastning. Aleneforeldre trenger også å ha mulighet til avlastning i perioder.

19. Er det noe annet som ligger under?
Barnet våkner opp med feber, og foreldrene tenker ”Aha, det var derfor alt var feil i går”. Vi fungerer alle annerledes når vi er trøtte, slitne, sultne eller litt småsyke – vi blir ofte mye mindre fleksible og har kortere lunte. Du kjenner ditt barn best. Kan det være at barnet trenger noe for å ha det bra? For eksempel litt trøst eller mer søvn?

20. Si unnskyld – uten å gi barnet skylden
Har du gått for langt og blitt for sint på barnet, bør du si unnskyld. Til de minste må du nok forklare litt mer. Si for eksempel ”Unnskyld, det var dumt at jeg ropte så høyt. Det var ikke riktig av meg”. Unngå å si ”Men det var fordi du var så urimelig” eller på annen måte skyve skylden på barnet. Ellers gjør ”unnskyldningen” din tingene bare verre.

21. Husk at barn er forskjellige
Temperamentet er ulikt fra person til person. Noen får et barn med mye krutt i, og har en utfordrende tid foran seg. Andre får et mer tålmodig barn, og slipper billig unna trassalderen. Så lenge barnet er friskt og fungerer sosialt, gjør det ikke så mye hvilket temperament barnet er født med. Men er barnet veldig hissig, kan det være lurt å se etter om det er noe i barnets miljø som kan være årsaken til frustrasjonen. Er foreldrene også veldig sinte? Er det for eksempel noe som skjer i barnehagen som er vanskelig?

Kilder: barnepsykologene Elisabeth Gerhardsen og Helge Holgersen

Hva synes du om artikkelen?