Det er få begivenheter i familielivet som kan utløse så primitive og destruktive følelser og så mye motbydelig atferd som en skilsmisse – og her hersker det virkelig likestilling mellom kjønnene! Men hvordan blir man eksen og ikke heksen ved et vondt brudd?

Sist oppdatert: 29. august 2011

Ved et brudd avhenger nesten alt av om minst en av partene er i stand til å skjelne mellom moral og psykologi. Uansett om den utløsende faktoren for skilsmissen var utroskap eller at kjærligheten tok slutt, og uansett om den kommer som lyn fra klar himmel eller etter måneder eller år med krig og krangel, er en ting klar: I et parforhold er begge alltid like ansvarlige for det som skjer og for det som ikke skjer. Selv om den ene parten kanskje oppfører seg under vanlig moralsk standard, gjør det ikke den andre mindre medansvarlig. Det gjør ham/henne kanskje mindre moralsk skyldig, men ikke mindre ansvarlig.

Dynamikken i livets mange kriser har vanligvis ingen relasjon til verken juss eller moral, og derfor er spillereglene helt andre.

«Det var han som begynte»
Hvorfor gir jeg dere denne «leksjonen»? Fordi den ene eller begge parter i en dramatisk skilsmisse ofte anvender nettopp moralen som brennstoff til og unnskyldning for sin egen destruktive atferd. Unntaksvis sin egen, men oftere den andre partens, mangel på moral. Det er på samme måte som toåringen i sandkassen som sier «Det var han som begynte» for å rettferdiggjøre deres egne handlinger.

At to voksne mennesker oppfører seg barnslig på denne måten skal man ikke bli overrasket over. Det er ikke som har rukket å bli mentalt og psykisk voksne før de stifter familie, og det er som kjent heller ikke noen forutsetning for å bli foreldre.

Det er ikke noe moralsk galt i å være barnslig. Det er bare et menneskelig utviklingstrinn, som vi hver for oss må ta ansvar for å befinne oss på – uansett om det fins en god forklaring på det i barndommen vår.

Hvem «vinner»?
Rent statistisk er det dessverre sånn at den mest primitive/umodne parten ofte «vinner» i begynnelsen – får omgivelsenes moralske støtte, får barnet, mer oppbakking fra myndighetene og så videre. Det forferdelige er at denne begynnelsen i verste fall kan vare i flere år, og fører til en rekke valg mellom pest eller kolera, fordi det riktige valget ikke er en valgmulighet.

På lang sikt er det heldigvis sånn at den parten som klarer å forholde seg til den andre og felles barn med personlig og moralsk integritet, for det meste «vinner».

Siden «vonde» skilsmisser (ca. 1 av 5) har så stor menneskelig, helsemessig og sosial pris for både barn og voksne, og alle fremtidige kjærlighetsforhold, er det flott hvis den ene parten har mot til å tre ut av offerrollen og prøve å bli ordentlig voksen.

Oppskrift på å bli en god eks:

Søk alltid etter den handlingen eller de ordene som rommer din personlige og moralske integritet maksimalt. (Snakk mye med noen du stoler på for å få hjelp og støtte til dette).

Unngå å gå etter kortsiktige strategiske handlinger/beslutninger. Det handler om å vinne kringen, ikke bare det enkelte slaget.

Snakk aldri kritisk, moraliserende eller ondt om din eks overfor dine barn, men fortell gjerne hvordan du opplever ditt forhold til ham/henne.

Husk at barnas liv er mye lengre enn barndommen. Det er aldri for seint å etablere en ny relasjon til dem på dine egne (og deres) premisser. Sørg over tapet, men ikke ty til hevn.

Hvis du ikke har en god ny partner og/eller noen gode venner, eller du ikke ønsker å belaste dem mer enn du allerede har gjort, bør du søke profesjonell hjelp. Du er kanskje ikke «terapikrevende», men du har fortjent å ha en god og innsiktsfull sparringspartner og guide, så lenge det behøves.

Ofte har vi ikke så stor innflytelse på hvorvidt eksen også blir «heksen», men vi avgjør selv i hvilket omfang hans/hennes oppførsel skal få lov til å ødelegge livskvaliteten. Livskvalitet handler ikke om hva som skjer i livet, men om hvordan vi forholder oss til det som skjer.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelPraktiske råd om forebygging og behandling av lus
Neste artikkelMor må slippe far til (eller?)
DEL