Først når barn er sju-åtte år kan de være modne nok til å ferdes mer fritt på egenhånd, mener barnepsykolog Magne Raundalen.  Silje lot sine barn gå selvstendig fra de var fire.


Er du en selverklært hønemor, og synes det er vanskelig å vite når du skal begynne å slippe taket og la barnet ditt bli selvstendig? Noen omtaler vår generasjon som «panikk-generasjonen». Det handler om at vi er blitt altfor redde for barna våre. Andre igjen kaller dagens barn for «bomullsbarna», fordi foreldrene beskytter dem for mye.

– Jeg er sterk motstander av å kalle det både bomulls- og panikkgenerasjon. Det ligger et press på foreldre som vil beskytte barna sine. Jeg er på parti med de forsiktige. Vi skal tenke nøye gjennom hva vi utsetter barna våre for, sier barnepsykolog Magne Raundalen.

Les mer: Overbeskytter vi barna våre?

Alle situasjoner og alle barn er forskjellige. Noen barn bor på et sted som ligner Bakkebygrenda, andre har sterkt trafikkerte veier utenfor gjerdet til borettslaget. Noen barn er alt for modige, og noen barn er altfor redde.

– Begge typer barn trenger vår voksne hånd og beskyttelse.  Trafikken er selvsagt den største faren som alltid må vurderes før vi sender dem alene til fots eller på sykkel, sier barnepsykolog Magne Raundalen.

«Jeg har latt mine to få leke selvstendig ute fra de har fylt fire år. Da har de fått gått noen gater unna, til en avtalt lekeplass eller til en venn. De første gangene fulgte jeg med fra vinduet og sjekket at de gikk dit de sa. Kanskje ringte jeg og sjekket om de var kommet fram om de skulle litt lengre bort. 

Da eldstemann var sju, ble han tilbudt godteri på vei hjem fra skolen. Heldigvis hadde han våre formaninger friskt i minne, takket nei og kom rett hjem. 

Det kan alltid skje skumle ting – det kan det også med en 10-åring. For meg handler det om å vise tillit, og jeg hadde ikke latt de få gå alene om jeg ikke stolte 100 % på dem.»
Silje

Artikkelen fortsetter under pollen.

 

– Fire-femåringer ikke modne
Barnepsykolog Raundalen er klar på en ting.

– Barn på fire-fem år ikke er modne. Vi må beskytte dem fra å gå seg vill og spare dem for situasjoner som kan skape traumer. Først når barna er sju-åtte år har de utviklet seg i større grad, har egne meninger, kan vurdere mange situasjoner og kan ta standpunkt til ting på egenhånd, sier Raundalen.

– Det er viktig at barna får bevege på seg, og at de kan gjøre noe på egen hånd. Barn på sju-åtte år kan gjerne gå til noen. Mange har da ett års trening på skolevei bak seg, men det «store spranget framover» i mentalutvikling skjer først fra sjuårsalderen.Det er likevel viktig at foreldre gjør avtaler og sjekker at barnet har kommet fram. Men det er klart at foreldrene kan trene på mange situasjoner før den tid, sier han.

Det er jo en nokså høy alder. Du blir ikke sett på som streng når du mener dette?
– Hovedspørsmålet er ikke om vi kan stole på barna, det handler om de kan stole på oss. For det er bare vi som voksne som kan vurdere både barna og de enkelte situasjonene det kan bli snakk om. Jeg vil ikke ha på meg at jeg ikke stoler på små barn, men jeg tar sikkerheten deres på alvor. Det er jeg som voksen som har ansvaret. Jeg er ikke spesielt redd for slemme folk, men vi skal samtidig lære barna våre at de ikke må bli med ukjente voksne, svarer Raundalen.

Les mer: Barnets utvikling

Trafikken den største faren
Den aller største faren er altså trafikken, mener barnepsykologen.
– Jeg bor for i et borettslag som mange oppfatter som sykkelens paradis. Bilene er et stykke unna, men vi må vurdere om barn på fem-seks år er i stand til å se konsekvensene av å komme nær trafikken. Et barn i denne alderen kan glemme seg bort eller rett og slett bryte reglene, sier Raundalen.

Og før du sender barnet ditt ut alene, mener Raundalen det er greit at du kjenner nabobolaget ditt.
– Har du for eksempel sosialboliger med rusbelastede mennesker i nærheten, kan det gi barna ubehagelige opplevelser.  Det er viktig å vurdere det ukontrollerbare. Og du må tenke gjennom om barnet ditt er troende til å vandre videre utenfor de avtalte grensene. Som oftest vil barna holde seg nær den trygge basen med åpen dør, sier Raundalen.

Les mer: Sikkerhet og førstehjelp

Hønemor: – Min datters trygghet er fremdeles mitt ansvar
«Jeg er nok en såkalt hønemor. Jeg synes det er best å ha oversikt over hva barna mine gjør og hvor de er. I motsetning til flere naboer har jeg ikke sluppet datteren min på 4 ½ ut alene enda. Ikke maser hun om det heller. Hun er mye ute og leker med andre barn, men da sørger jeg for at jeg er ute jeg også. Det er ikke sånn at jeg følger etter henne overalt, men jeg liker å kunne se henne. Mens hun leker får jeg gjort praktiske ting rundt huset, snakket med naboer eller annet, så det føles vel så mye som å lufte meg selv som å være vakt for henne. Dessuten er ofte lillebror på 2 ½ med ut, og han må jo følges uansett. Vi bor i et byggefelt like ved to lekeplasser – den ene kan jeg se fra kjøkkenvinduet. Hadde det ikke vært for at bilene kjører fort forbi både på oppsiden og nedsiden ville jeg kanskje latt henne leke ute alene.

Jeg lærer datteren min trafikksikkerhet, men jeg stoler ikke på at hun er stor nok til å tenke seg grundig om når hun lever seg så inn i leken. Hennes trygghet er fremdeles mitt ansvar. Hun er ansvarlig av seg – mye mer enn flere av naboungene som får løpe fritt ute – men hun er fremdeles bare et barn. Og etter å ha observert barn på samme alder som plutselig hopper ut fra bak en bil når vi kommer kjørende hjem fra jobb, vet jeg at det er små marginer.

Jeg har tro på at vi skal skape trygge unger. Og min mening er at de blir trygge av å ha foreldrene sine i nærheten. Å få prøve seg ut, men med støttehjul først. Jeg har ikke tro på å kaste barn på dypt vann med en gang for å lære dem å svømme. Jeg har tro på gradvis tilvenning.»
Elisabeth

Øk friheten gradvis
Magne Raundalen mener det er hundrevis av muligheter til å trene opp barna til å bli selvstendige.

– Har du seksåringen med deg på tur i skiløypa, kan du si at barnet får lov til å gå en runde alene – uten at du går etter. Gi barna følelse av selvstendighet ved enhver gitt anledning – men de voksne må holde styringen. Det skjer forferdelig mange ulykker både hjemme og på fritiden, sier Raundalen.

Men mange mener at vi overbeskytter barna våre, og heller bør la dem erfare litt knall og fall?
– Det er på ingen måte greit at barna blør eller brekker bein. Jeg er veldig imot å angripe ansvarlige foreldre, og er ufravikelig på voksenansvaret. Se for eksempel på ulykkesstatistikken for bil. På 60-70-tallet omkom årlig opp til 100 barn i trafikken, nå er tallet under 10, og i 2010 var det for første gang i moderne norgeshistorie at ingen barn omkom i bil. Dette er et fantastisk resultat av en beskyttende holdning overfor barn. Så ikke snakk om bomull og panikk, det redder faktisk liv hver dag, sier Raundalen.

– Men la oss si at femåringen skal til butikken en tur. Butikken ligger i trygge omgivelser, og det er gangvei helt bort. Da ville jeg selv vært i hælene på barnet og trent noen ganger før jeg hadde sendt barnet alene. Det ville vært en del av et treningsopplegg. Øk barnas frihet gradvis, og gi gjerne større frihet mens mange er ute samtidig, sier Raundalen.

Les mer: Trenger små barn privatliv?

Trygge voksne
For å skape større trygghet for barn i nabolaget, ser Raundalen til USA.

– Amerikanerne finner på mye bra, og jeg har sansen for er de såkalte SA – «Strong Adults». Dette er ordninger i nabolag hvor voksne tar på seg ansvar og barna vet hva SA betyr fordi de går med synlig button slik at alle barn kan henvende seg til dem dersom det skulle være noe. Dette synes jeg er strålende. Kanskje vi skulle tatt til oss denne ideen i Norge og utnevne noen TV – «Trygge voksne», foreslår Raundalen.

For han mener barna trenger trygge og ansvarlige voksne rundt seg.
– Jeg pleier å si at hensikten med å bli voksne er å beskytte barna. Hvis ikke kunne vi bare levd i russetiden for alltid, sier han.

Hva synes du om artikkelen?  
DEL
Forrige artikkelNRK får foreldreknapp på nett-tv
Neste artikkelLag et superlett helikopter