Trond og Hanne ble bekymret da de skjønte at datteren deres, Sofie (3,5 år), ikke sa et ord når hun var i barnehagen. Hvorfor i all verden ikke? Hun pratet jo støtt og stadig når hun var hjemme! Svaret var tilstanden selektiv mutisme.

Sist oppdatert: 23. september 2009

Selektiv mutisme er en relativt sjelden tilstand, der barn og unge ikke snakker i visse sammenhenger. Barn med selektiv mutisme er tilbaketrukne og engstelige, og er helt tause i ulike sosiale situasjoner, selv om de egentlig kan snakke. Dette vil for eksempel si at barnet snakker i noen situasjoner og overfor noen personer, men at de er tause i andre situasjoner og i nærheten av andre personer.

– Vi hadde merket at hun var stille når vi leverte henne i barnehagen. Hun unngikk øyenkontakt med de andre og gjemte seg gjerne bak oss. Dette tenkte vi at bare var litt ”jentete sjenanse”, sier pappa Trond.

Litt ekstra sjenert?
Sofie har snart gått tre år i barnehage. De to første årene var hun i samme avdeling som mamma Hanne jobbet i. Når Trond og Hanne ser tilbake nå, var det helst Hanne Sofie henvendte seg til, men også til en viss grad andre barn i avdelingen.

– Vi tenkte ikke over det da, for vi fant det naturlig at hun valgte mor foran de andre voksne, sier Trond. Etter hvert ble det tydelig at det måtte være noe mer enn sjenanse som gjorde at Sofie ikke snakket med andre. Da Sofie høsten 2008 begynte på stor avdeling, hadde hun to venninner hun snakket med.

– Så skjedde det en plutselig forandring i januar 2009. Sofie hadde vært hos tannlegen og fikk en ring. Hun var kjempestolt over ringen og ville vise den frem. Etter tannlegebesøket viste hun den frem til noen av de voksne i barnehagen og snakket med flere av dem. Vi skrøt voldsomt over henne etter dette, og ga henne mye oppmerksomhet omkring det at hun hadde snakket. Dette har vi i ettertid lært at vi ikke burde ha gjort, sier Trond.

Like etter ble det langhelg og da helgen var over og Sofie kom i barnehagen igjen, sluttet hun helt å snakke med de voksne. Også kommunikasjonen med de to venninnene har avtatt, og selv om hun sannsynligvis snakker med dem når de er alene, gjør hun det ikke med de voksne i barnehagen tilstede.

Debuterer tidlig
Ordet selektiv kommer av det engelske selection som betyr utvelgelse. Mutisme kommer av mutism som betyr taushet eller stumhet. Det som skiller barn med selektiv mutisme fra andre barn som bare er vanlig sjenerte, er at sjenerte barn kan snakke når de blir bedt om det, skriver Inger Anne Røhr fra BUP i Bergen på hjemmesidene til Foreningen Mutisme.no.

For selektivt mutistiske barn har tausheten ikke med valg å gjøre. Ordet ”selektiv” henviser snarere til at tilstanden er framtredende i enkelte situasjoner, men ikke i andre. I virkeligheten kan barnet ønske å snakke, men våger ikke. Tilstanden vurderes derfor som en angsttilstand.

– Når vi spør Sofie om hvorfor hun ikke prater i barnehagen, sier hun at hun ikke vil at de andre, spesielt de eldre barna, skal høre henne. Når vi spør hvorfor, svarer hun at hun ikke vet, forklarer Trond.

Han mener datteren sitter fast i et mønster. Hvis hun plutselig skulle begynne å prate nå, ville det skape mye styr og oppstandelse, og det er det siste hun ønsker.

Forskjellig utslag
Forekomsten av selektiv mutisme er litt høyere hos jenter enn hos gutter og ser ut til å ligge like under 1 prosent på verdensbasis. Ifølge Inger Anne Røhr debuterer symptomene tidlig. Barna kan være helt ned i 2-3 års alderen, men da blir tegnene ofte oppfattet som vanlig sjenanse.

Symptomene hos selektivt mutistiske barn varierer mye. For de fleste av barna er det slik at det å snakke fritt hjemme til venner og familie som de kjenner, går godt. Det er i skole eller barnehage at de blir tause. Noen kan snakke til voksne, men ikke barn, mens for andre er det omvendt. Noen av barna kommuniserer med mimikk og bevegelser i stedet for å snakke. Slik er det med Sofie.

– Hvis Sofie trenger noe, eller trenger hjelp til noe når hun er i barnehagen, napper hun i klær og peker. Da må vedkommende spørre henne hva det er hun lurer på, for eksempel om hun må på toalettet. Hun svarer så ved å riste på hodet eller å nikke.

Skal få hjelp
To uker etter tannlegebesøket, hadde Sofie sluttet å snakke i barnehagen igjen. Da begynte pappa Trond å søke etter informasjon på Internett. All informasjonen han fant om selektiv mutisme så ut til å stemme overens med tilstanden til Sofie.

– På nettet kom jeg over en norsk pilotstudie ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør. Studien omfattet syv barn, og alle barna snakket tilnærmet normalt etter behandlingen. Vi var så heldige at Sofie fikk bli en del av en ny og større studie som er i gang fra høsten 2009.

Per i dag finnes det ingen allment akseptert behandling av tilstanden. Nå har to forskere vært hjemme hos familien, intervjuet foreldrene og undersøkt Sofie. Testene viser at det ikke er noe i veien med språkforståelsen, og gjennom å delta håper vi at hun til slutt skal kunne snakke mer fritt.

– Det er trygt for oss som foreldre å vite at de er ordentlig klar over situasjonen i barnehagen nå. Det har jo hendt at hun har kommet hjem veldig tørst fra barnehagen, fordi de har vært på tur og hun ikke har fått til å åpne sekken sin og ikke våget å be om hjelp, sier Trond.

Mye misforståelser
Det finnes flere eksempler på selektivt mutistiske barn som har blitt misforstått.

– En lærer på en skole ble så frustrert over eleven som ikke sa noe, at han sa ”Hvis du ikke snakker til meg, så snakker ikke jeg til deg”! Ofte tror folk rett og slett at barnet er vanskelig og ikke vil snakke. Slik er det ikke. Nå håper og tror vi at Sofie vil få den hjelpen hun trenger, sier Trond.

Ifølge Inger Anne Røhr er første steget på veien mot å forholde seg til barnet på riktig måte, det å forstå at barnet er akkurat som andre barn når det er i en trygg situasjon, og at barnet ønsker å snakke, men ikke kan. Forsker og psykolog Beate Ørbeck ved Regionssenter for barn og unges psykiske helse, presiserer at barna ikke må presses til å snakke. Det er noe omgivelsene ofte gjør helt ubevisst. Barnehagens viktigste jobb er å redusere barnets angst.

RÅD TIL OMGIVELSENE
– Både press for å få barnet til å snakke, og det å la barnet være helt i fred er begge grøfter å falle i. Det er viktig med en gradvis fremgangsmåte.

– I begynnelsen kan en vise at det er greit at barnet ikke snakker og at nonverbal kommunikasjon blir akseptert.

– Å tilpasse seg barnet i forhold til blikk, tale, kroppsspråk og plassering er viktig. Den voksne bør for eksempel heller sitte ved siden av barnet enn overfor.

– Ha felles fokus på noe barnet interesserer seg for, heller enn på selve barnet.

– Ikke still direkte spørsmål, men heller undre seg høyt og åpne for respons

– Når barnet begynner å snakke, forsøk å motta dette på en nøytral måte, for å unngå å øke selvbevisstheten hos barnet.

 

Hva synes du om artikkelen?  
Neste artikkel10 kjappe om smokkeslutt
DEL